++ Hovedside

++ Aktiviteter

++ Bilder

++ Kontakt

++ Dnkk

++ Bergen

++ Oslo

++ Trondheim

+ + Ålesund

++ Seter Gård

++ Arkiv

++ Blogg

++ facebook

 

Kirkeåret:

Påsketiden


- Men nå er Kristus oppstanden fra de døde - (1Kor 15) Står dette til troende? Den salige, jubelfylte påsketid står for døren, og de mange synes ikke å la seg affisere av det. Et folks og en kirkes sekularisering, troens forvitring, fremmes ikke primært ved krefter utenfra. Nei, den fremmes fremfor alt ved at kristne ikke feirer søndager, og i særlig grad ikke feirer påskehøytiden i kirkene. Intet er - under de aller fleste forhold - viktigere! Ved å prioritere andre ”ting” forkynner vi for hele verden at dette ikke er det dypeste og viktigste som har hendt meg, deg og verden noen gang. Det som skjer i påsken - og søndagens messer - er historiens og verdens sentrum - et kultisk sentrum, et troens kraftsentrum, et sentrum i livene du og jeg lever. Det nytter ikke bare å ”vite om” påsken. Vi må dras inn i den, forvandles av den, styrkes av den og leve den. Den er en levende realitet, og den møter oss i Kirkens gudstjenester. For i påskehøytiden samler hele frelseshistorien seg i ett brennhett punkt. La oss derfor holde høytid. (1Kor 5.)

Brennpunktet heter Jesus Kristus. Alle trådene fra Adam, Abraham, Josef, Isak, Jakob og Moses; Isralesfolkets utvandring fra Egypt, gangen gjennom Rødehavet og gjennom ørkenen, tabernaklet i ørkenen, paktene, gangen over Jordan inn i det lovede land; templets oppførelse, prestenes tjeneste, tempelofringene, forsoningsdagen og påskefeiringen med påskelam og påskemåltid - alle trådene løper frem mot og veves i den store vevnad som er Herren Jesu Kristi påske.
Det hele er ganske uhørt. Apostelen sier Kristus ble født i tidens fylde. I påskens tre hellige dager, det hellige Triduum, gudstjenestene Skjærtorsdag, Langfredag og Påskenatt / Påskemorgen fremstår frelsen fortettet. Nå er tiden virkelig full. Det mest uhørte er at dette samler seg i én person: Kristi kalk er full, og han tømmer den til fulle. Og uttømmer samtidig seg selv for mitt, for ditt, for verdens liv.
En ny pakt stiftes, et måltidsfellesskap med Gud opprettes, all verdens synder sones og døden møter sin overmann. Det er fullbrakt. La oss derfor holde høytid.

Det som skjer er uten parallell. Det gamle testamente (GT) spiller en sentral rolle i Kirkens forståelse av det som skjer. Kristus er den røde tråd i GT, alt peker mot han, han er kjernen og stjernen i Skriftene. Derfor er det hele 5 lesninger fra Det gamle testamente Påskenatt. De tyder hans liv og vårt liv.

Og Skriften har mange ord for hva påsken erverver oss. I det gamle Israel var påske dødsengelens forbigang i Egypt: en redning fra døden.
Kristus seirer over synden, og dermed over døden, for syndens lønn er døden. Vi ikles udødelighet. Den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø (Joh 11). Kristus er en løsepenge, noe vi minnes om i oblaten vi mottar under nattverden. Dermed er vi frikjøpt. Israels gang gjennom Det røde hav er et bilde på dåpen. Ved dåpen til hans død blir vi lem på hans legeme og borgere i hans rike. Derved er vi gjenfødt.

Og Kristus er Guds lyteløse lam: vårt påskelam er slaktet (1 Kor 5). Se der Guds lam som bærer verdens synder, salig de som er kalt til lammets bryllup. Slik lyder det i hver messe umiddelbart før menigheten mottar sakramentet. For det er en direkte forbindelse mellom Kristi påske og nattverdens mysterium. Og når vi sier bærer, og ikke bar, mener vi også bærer bort, tar bort, renser de troende for synd og skyld.

Trøsten står som klippen fast at hans død og blod skal gjelde, synger vi i påskesalmen. Og slik er det: blodet gjelder. Han ofrer seg selv. Han er selv templet, alteret, offeret og ypperstepresten. Han soner slektens synd og forsoner oss med Gud. Vann og blod kom fra hans side på korset. Her fødes kirken, hans brud, og i nattverden næres, renses og fornyes hun i dette blod. I Kristus har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, efter hans nådes rikdom (Ef 1). Hver messe er del av en evig påskefeiring. La oss derfor holde høytid. (1Kor 5.)

Og når Kristus 40 dager etter oppstandelsen farer opp til himmelen, er det for å berede oss plass. Han inntar sin kongestol, og vi forkynner, bekjenner og lovpriser han som Herre over døden og som Herre i våre liv.

På alteret står det et krusifiks. Vi priser hans kors, og synger hans oppstandelses pris hele påsketidens store uke - 7x7 dager - på en særlig måte, fordi det han på korset vant oss, nyter vi hver dag som troende fordi han stod opp fra de døde og lever.
Derfor er vår påske å samles med Ham og med hverandre om dette store som skjedde – og skjer - disse tre dager.
Ditt kors hyller vi, Herre,
og lover og forherliger din hellige oppstandelse,
for se, ved korset er det kommet glede inn i all verden.
(fra langfredagsliturgien)
La oss derfor holde høytid.(1 Kor 5.)

Vi er kalt til fotvask og nattverd Skjærtorsdag, til lidelseshistorie og korshylling Langfredag, til vandring fra mørke til lys Påskenatt, og til den hele påsketids fulltonende
Kristus er oppstanden, ja han er sannelig oppstanden. Halleluja!

Fr. Lauritz Elias

 

 

Den nordisk-katolske kirke

Messefeiringen

Nattverdsgudstjenesten er det grunnleggende i menighetens virksomhet og liv. Her kommer Gud selv til oss, gjennom Jesus Kristus. Dette mysterium bærer i seg hele grunnlaget for vår tro.

Aktiviteter

Prostebesøk 4.-5.mai 2019

Prost Asle Ambrosius Dingstad har gjennom mange år gjennomført prostebesøk i St. Mikael hvert halvår, noe menigheten er svært glad og takknemlig for! I påsketiden denne våren kommer han igjen på besøk. Han planlegger samtaler med menighetens faste tjenere og menighetsrådet på lørdag. Søndag preker han på messen hvor evangeliet er Jesus som den gode hyrde.

Han vil også hilse menigheten under kirkelunsjen. Her vil han dele noen tanker om sammenheng mellom Kristi oppstandelse fra de døde og Kirkens forkynnelse av han som Herre (2 Kor 4).

Tradisjonen tro blir det også servert prostekake under lunsjen!



Biskopens foredrag

Onsdag 3. april kl.18.00 hadde vi besøk av vår biskop som holdt det annonserte foredraget: «Den kristne bønnens egenart.»
Biskopen innledet med at dette med bønn er avhengig av hvilket gudsbilde man har. Han brukte eksempler fra andre religioner som buddhisme, islam og jødedom.
Det som skiller jødisk og kristent gudsbilde fra disse andre, er troen på at Gud er en person som vi kan henvende oss til. En Gud som hører bønner og som kan endre sin beslutning. Abraham forhandlet med Gud når det gjaldt ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra. Dette gjorde Abraham ved å påminne Gud om hans nåde og kjærlighet. Bønnen innen jødedommen utviklet seg slik, at man henvendte seg til Gud som Abrahams barn, de nærmest ba i sin far Abrahams navn. Dette kan sees på som et forbilde på dette som kommer med kristendommen, vi ber i Jesu navn. Senere ble det slik innen jødedommen at man kunne tilbe Guds navn. Moses spurte om Guds navn ved den brennende busken.
Det som i kristen bønn bryter totalt også med det jødiske gudsbildet er at Jesus kaller Gud sin far, ja ikke bare sin, men også vår far. Dette at Jesus kalte Gud sin far var og er helt uhørt for jødene (Joh 5,18). Jesus opprettet en helt ny pakt hvor vi kan be direkte til Faderen i Jesu navn. Som kristne får vi komme frem for Guds nådetrone i Jesu Navn. Vi har fått barnerett og barnekår. Det skiller kristen bønn ut fra alle andre former for bønn, vi ber til en personlig Gud som er vår Far og som hører sine barns bønner. Vi har i Jesus fortrolig samfunn med den Allmektige Gud. Jesus har i bønnen «Fader Vår» tydelig lært oss dette. I tillegg kommer også Helligånden oss til hjelp i vår bønn og går i forbønn for oss med usigelige sukk.

Fr. Tore Andreas

 

 

 

 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Siste oppdatering: 14-Apr-2019

Messer framover i St. Mikael

Høymessene begynner kl. 11.00

Messeliste 2019.

14.04. Palmesøndag.
Matt 21,1-9; Sak 9,9-12; Fil 2,5-11; Joh 12,12-18

18.04. Skjærtorsdag. Kl. 20.00
2 Mos 12,1-14; 1 Kor 11,23-32; Joh 13,1-17

19.04. Langfredag. Kl. 15.00
Jes 52,13-53,12; 2 Kor 5,14-21; Luk 22,39-23,53

20.04. Påskevigilie kl.22.00
1 Mos 1,1-2,2; 1 Mos 22,1-18; 2 Mos 14,15-15,1;
Jes 55,1-13; Esek 37,1-14; Rom 6,3-11; Mark 16,1-8

21.04. Høytiden for Herrens oppstandelse.
Job 19,23-27; 1 Kor 5,6-8; Joh 20,1-9

28.04. Påskeoktaven.
Jes 43,1-3; 1 Joh 5,4-12 Joh 20,19-31

05.05. 3.s. i påsketiden.
Esek 34,11-16; 1 Pet 2,21-25; Joh 10,1-10.

12.05. 4.s. i påsketiden.
Jes 49,13-18; 1 Pet 2,11-20; Joh 16,16-22.

________________________________....

.Julen i kirken

_________________________________

.......

Se kirkens messevideo

 

Tidligere aktiviteter

Messe i Verne klosterruin

Søndag 19. august hadde St. Mikael menighet i Fredrikstad og St. Johannes Døperen menighet i Oslo satt Gud og hverandre stevne i Rygge.
På samme måte som sist vi hadde messe her opprant dagen – for å si det med sogneprest Tore Andreas – med et velsignet vær. Folk fra mange steder i Østfold og Oslo var samlet i skyggen av de høye trær. Trærnes beboere sang med!

Subdiakon Anders B Hjortaas hadde medbragt og rigget til alter og alt som trengtes for tjenesten på uklanderlig vis. Folk hadde medbragt mat og stoler. Konservator Mona Beate Buckholm Vattekar ga en utmerket innføring i stedets kirkelige og politiske historie. Stedet er en viktig del av norsk historie!

Vi håper vi kan komme tilbake om ikke for mange år. Det hviler en Ånd over stedet, som Buckholm Vattekar så riktig påpekte.

Søndag 15.april. Prostebesøk

Prosten hadde sitt halvårlige besøk I menigheten helgen 14 og 15. april.
Lørdag hadde han samtale med menighetens faste tjenere, og søndag prekte han ved høymessen og hilste menigheten under lunsjen.
Han hilste også fra biskopen, og fikk hilsen med seg tilbake.

Menigheten er svært takknemlig for prostens oppfølging av menigheten.
I sin preken på ”hyrdesøndagen” minte han om at budskap om Jesus som den gode hyrde ikke er en sentimental fortelling, men en dramatisk påminning om at vi trenger røkt, og at vi alle ligger han på hjertet. - Troende er presset fra mange kanter verden om. Også i vårt land er det press mot klassisk kristentro. Jesus har gitt sitt liv for oss, og er gått i forveien for oss. Da er det viktig at vi følger ham og legger oss inn under hans milde, men sterke herrevelde, slik at han kan føre oss til det evig livs mål, avslutte Dingstad.

 

 

 

Kart til kirken / Kilevoldveien 26

St.Mikael Kirke

Messens oppbygging

All jorden skal tilbe deg og lovsynge deg, de skal lovsynge ditt navn. (Sal 66)
Vi presenterer fremover viktige sider ved høymessen. Hva er ”hensikten”? Hvor kommer leddene fra? Hva betyr de? Hvordan er de brukt, utformet før og nå? Vi vil gå litt inn på hvorfor vi gjør som vi gjør. Det konkrete og fysiske ”språket”, bildene, sangen og musikken kommer vi også inn på. Men uansett hvor godt vi måtte skrive: Messen er ikke teori og historie – den lever og må erfares, leves og bes skal vi virkelig kunne fatte noe av høydene og dybdene den rommer.

1. Om å samles til messe

Liturgi kommer fra gresk og betyr offentlig arbeid, eller folkets arbeid for det felles beste. I kirken betyr det gudsfolkets (primært) offentlige møte med sin Herre.

Når troende samles til messe er det for å forlate det hverdagslige, det jordiske. Vi kommer til et sted der alt er annerledes, og like fullt så vesentlig for vårt liv, så begjærlig, så vitalt at det opplyser og gir mening til hele livet, ja gjør livet selv verdt å leve. For det bekrefter at Guds rike, ja Kristus selv, er midt iblant oss. Åndelig talt er det brud som skal forenes med brudgom. Her blir kirken hva hun får: Kristi legeme.

Vi samles først og fremst på ukens første dag, den dag da Kristus stod opp fra de døde.
Dette har prioritet foran alt annet. Det er Herrens dag, frelseshusholdningens åttende dag. Det er himmelrikets dag. Ja, det er ikke bare messe på søndager som er messer på den åttende dag, men enhver messe er den åttende dag, fordi Kristi oppstandelse innleder den nye frelseshusholdningens tid. Denne dag finnes dog ikke i vanlige kalendere, den kan bare møtes i messen!

Vi kalles til templet, forsamles ikke først og fremst i, men som Kirken. Og ikke bare vi som er på stedet, men med alle de hellige og alle engler gjennom alle tider: vi ”logger oss på” den himmelske gudstjeneste. Vi er kledt i den nye skapelsens kledebon: dåpens drakt. Å samles er den første rite i sakramentenes sakrament - den hellige eucharisti , som er et gammelt navn på messen (mer om det i et senere innlegg).

Det er Ånden som kaller, forsamler og Jesus forklarer, som vi synger i en mektig pinsesalme. Å gå til messe er å si ja til det kall og den tjeneste vi har fått ved vår dåp, og følge Åndens vedvarende kall. Kallet er nødvendig fordi vi ellers lett kan gå oss vill og forlate vår forsamling (Hebr 11) og derfor endelig Herren selv. Det er derfor ikke presten som ønsker velkommen til kirke, men folket, prest og diakon som gjensidig hilser hverandre, for uten hverandre kan vi ikke gjøre det som er vårt felles kall. Vi er som vismennene i juleevangeliet ”kommet for å tilbe”: For der hvor to eller tre er samlet i Jesu navn har han lovet å selv være til stede.

Kvinnen ved Sykars brønn representerer oss alle, kirken (Augustin), som tørster etter levende vann og levende himmelbrød. Ved å forsamle oss i tro og tilbedelse er vi med og oppfyller Kristi ord til kvinnen som til kirken selv:

Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere hverken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner, vi tilber det vi kjenner; for frelsen kommer fra jødene; men den time kommer, og er nu, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha (Joh 4).
Kom, for alt er ferdig!

Fr. Lauritz Elias.

Sarpsborg og Fredrikstad
ST. MIKAEL OG ALLE DE HELLIGE MENIGHET