Kirkeåret

Pinsen og treenighetssøndag

Pinsen er Den Hellige Ånds fest. Helligånden er Herre og gjør levende, bekjenner vi. Åndens sendelse har avgjørende betydning for Kirken i sin helhet, for kirken på det enkelte sted og for den enkelte troende.

Pinse kommer av de greske ord penta coste som betyr 50 dager. I oldkirken var de femti dagene fra påskedag en sammenhengende påskefest som inkluderte både Kristi Himmelfart og Åndens sendelse. Pinsen fullender påsketiden. Fortjenesten av Kristi verk, alle hans gaver og alle Åndens gaver er gitt kirken på ethvert sted, og den enkelte troende, slik at evangeliet - i Åndens kraft - skal forkynnes og Kristi gaver brukes, inntil enden kommer.

Pinsen er rik på motiver og forbilder.
På Jesu tid var den jødiske pinse en innhøstningsfest – shavout - førstegrødens innhøsting. Paulus skriver at Kristus i den nye pakt er førstegrøden (1 Kor. 15). Men han sier også at Ånden er førstegrøden (Rom 8). Ved Åndens komme kan innhøstingen fortsette.

Den var også til minne om lovens tavler på Sinai. Jesus for opp og anammede gaver, dem at utdele til oss i vår nød, synger Bruun i sin mektige pinsesalme. Med Åndens sendelse kommer også Åndens lov. Det som før var skrevet på steintavler kan nå skrives på hjertets tavle. Steinhjertet kan byttes ut med kjøtthjerte (Esekiel).

Alt vårt liv som troende avhenger av Ånden som herre og livgiver. Evangeliet kan tas imot i tro, nattverden blir det Kristus har lovet den skal være gjennom Åndens gjerning.

Ånd over ånder, kom ned fra det høye,
evig med Fader og Sønnen en Gud.
Kom våre sjele til sammen å føye,
kom å berede den himmelske brud.
Kalle, forsamle og Jesus forklare,
bygge hans kirke, opplyse hans folk.
Det er din gjerning, la oss den erfare,
kom du Guds kjærlighets mektige tolk.
(Johann Nordahl Bruun)

Treenighetssøndag er pinsens oktav og som sådan en stor fest. Den summerer opp inkarnasjonen, åpenbaringstiden, påsketiden og pinsen.

En klassisk tekst fra gammelt av er misjonsbefalingen (Mat. 28) Her sier Jesus at mennesker skal gjøres til disipler gjennom dåp til Faderens, Sønnens og Helligåndens navn. De tre personer er én Gud. En annen tekst er Jesu samtale med Nikodemus.

Her viser også Jesus til dåpen som en ny fødsel. Døpte skal leve troens liv som lem på Krist legeme. Alle den treenige Guds gaver blir oss tildel i messen. Hver messe innledes med I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Det er ikke en formalitet. Det er en stadig påminnelse om at vi er døpt til dette navn, og at ingen ting kommer oss til gode av alle Kristi velgjerninger om det ikke skjer ved Åndens kraft i dette trefoldige navn. Guds huses dør er i vår dåp, sier Grundtvig.

Døpefonten i Immanuelskirken i Halden

__________________________________

- Kjære biskop elect, fr. Ottar Mikael. Kan du si litt om din oppvekst og bakgrunn?
Kampen for tilveret fekk eg lære som son til ein søndagsskulelærar på eit småbruk med geiter, hesjing, traktor og naust. Og med tre generasjonar i huset til eg var 12 år. Men langt frå kyrkje, så barnelærdomen vart henta på bedehuset. Eit år som utvekslingsstudent i USA vekte politisk engasjement. I studietida møtte eg tidleg eit høgkyrkjeleg miljø som sette preg. Eg lærte å be tidebøn, verdsetje liturgi og teologi.

- Vi har merket at ditt språk f.eks. i lectionariet er på nynorsk. Språket er en viktig del av din identitet?
Absolutt. Målet hennar mor er ein del av ryggmargen og identiteten min. Mi erfaring frå administrativt arbeid er også at nynorsk-brukarar flest kan gjere seg betre forstått på bokmål enn bokmålsbrukarar vanlegvis kan på nynorsk. Så eg trur vi er ein verdifull minoritet i samfunnet.

- Har du under studietiden eller senere fordypet deg i noe bestemt emne?
Arbeidet med ei oppgåve om vedkjenningsdanninga i den eldste kyrkja vekte interesse for oldkyrkja og kyrkjefedrane. I prestetenesta hadde eg ein lengre studiepermisjon og fordjupa meg i kyrkjekunst. Som kyrkjelydsprest erfarte eg tidleg kor viktig det liturgiske livet er, og dermed vart liturgihistorie ei interesse.

- Hva er det som gjorde at du ønsket å konvertere til å bli katolikk, og i gammelkatolsk tapning?
Utover på 1990-talet erkjente eg at endringane i Den norske kyrkja bort ifrå hennar eigen grunnvoll, var komen til ’point of no return’. M.a. gjekk det opp for meg at han som på 1970-talet ordinerte meg til prest i Dnk umuleg kunne kjenne seg att der lengre, og ikkje kunne ha blitt biskop idag. For å kunne ha ei framtid som truande og prest, trengte eg difor alternativ. Eg var den tida aktiv i Samråd på Kirkens Grunn, og vår søkjing etter alternativ førte oss i kontakt med ei gamalkatolsk kyrkje i USA og ein biskop som ville ta ansvar for oss. Der var svar på våre spørsmål og brikkane fall på plass. Eg lærte fort å verdsetje den gamalkatolske identiteten som både strekkjer seg etter den udelte kyrkja si tru og hevdar kyrkjeleg fridom frå både statleg overstyring og usunn sentral kyrkjemakt.

- Du har skrevet litt om at vi trenger helter, og at vi bør se til helgenene.
Er det en bestemt helgen eller kirkefader du setter særlig høyt, og i så fall hvorfor?
Athanasius, biskop i Alexandria på 300-talet er ein kyrkjeleiar eg set høgt. Han stod støtt i den arianske striden om Kristi person og forsvarte den nikenske trua. Han var urokkeleg i møte med politisk press og betalte dyrt for sitt engasjement. Dessutan løfta han fram ørkenfedrane som åndelege rettleiarar.

- Er det noen person i vår egen tidsepoke som særlig har inspirert deg?
Prestekolleger som i fyrste generasjon av Den nordisk-katolske kyrkja ofra løn, karriere, omdøme og tok store personlege omkostningar for det dei trudde var rett og sant. Dei er åndelege heltar det står respekt av. Og det vil gro i deira spor. Sjølv slapp eg billeg frå overgangen.

- Vår liturgi er preget av farverikt tøy, røkelse, lys, prosesjoner, resitativisk sang. Det er inspirerende for mange og fremmed for andre. Vil du si at det er en slags teater? Hvorfor/Hvorfor ikke?
Ja, det er eit teater. I kvar messe vert vi deltakarar i det kosmiske drama om mennesket og maktene. Kyrkjelyden vår tilbed og lovsyng samstemt med dei himmelske skarane. Vårt teater er ikkje for eit publikum, men vi er medaktørar i det drama der Guds lam som ber verdsens synd vert tilbedt og æra som sigerherren over synda og dødens makt. Frelsa gjeld oss med hud og hår, sansar og sinn, kropp og sjel. Dette må prege vårt liturgiske liv, som difor gjer seg bruk av fargar og harmoniar, lukter og syner. Det vakre står i det gode og det sanne si teneste.

- Coronaviruset har satt en demper på samlinger i kirken. Kan du si noe om de problemer og nye muligheter dette har medført siste år for deg og kirken?
For mange har pandemien sett både arbeid og familie i spel. Slike må vi rette ei utstrekt hand til. Men for alle har tida med lockdown også gitt nye høve til retrett og refleksjon, fordjuping og fornying. Denne tida har også vore eit ’memento mori’, ei påminning om døden. Det er nyttig og nødvendig å tenkje tanken på sin eigen død.

- Hva er dine tanker om hva vi som kirkesamfunn kan gjøre for å nå flere?
Fyrst må vi slutte heilhjarta opp om kyrkja. Menneske som går på kyrkjeveg, som talar vel om kyrkja si og er ærleg glade for henne, er eit enormt evangeliserings-potensial. Kyrkjemedlemane er kyrkja si kontaktflate med omverda. Dagleg møter vi vener, familie, kolleger, naboar. Kvart møte på gatehjørnet, i sofakroken, over hagegjerdet og arbeidsbenken er avgjerande.
Rundt oss opplever vi at Gud meir enn før er mest til pynt. Difor gjeld det at vi er synlege og nærverande som fellesskap. Fyrst og mest gjeld det i messefeiringa. Men også i det offentlege rom må vi stå fram. I sosiale medier. I debattspalter. Apostelen skriv at Anden og vatnet og blodet vitnar om Kristus, og den som trur på Guds son har vitnemålet i seg. Det må vi leve etter.

- Kan du si noe om det er forhold eller utfordringer som vi i vår kirke internt og som enkeltlemmer bør arbeide mer med og bruke mer tid og fokus på?
Vi er ei ung kyrkje som står i ein lang tradisjon. Alle vi som er konvertittar treng å bruke tid og tankar på å utdjupe og konsolidere vår tru og praksis som katolske truande. Det handlar om slikt som å verdsetje og bruke regelmessig dei heilage sakramenta, søkje innsikt i ’den udelte kyrkja si tru’, ikkje ta kyrkja si for gitt som eit offentleg tilbod men slutte opp om og ta ansvar for henne og aktivt søkje etter sine nådegåver og tenesteoppgåver.
Vi må som kristne også i stadig større grad innstille oss på å leve som minoritet i samfunnet. Ikkje lenger kan vi ta for gitt at kulturen vi lever i, gir oss støtte, motivasjon eller rom for det vi trur. Så lenge vi vert tolt, må vi glede oss over det. Men vi treng å førebu oss på trongare tider.

- Er det noe du vil tilføye som jeg ikke har stilt spørsmål om?
Fleire stadar i landet har vi små trusfellesskap, nokre er på veg opp og andre står så vidt på eigne bein. Det er meir krevande å vere få enn å vere mange, og det er ei viktig bøneoppgåve og eit kall å hjelpe desse til å bli fleire og å rekruttere nye diakonar og prestar til teneste.

Takk for at du stilte opp til intervju, og har gitt oss dine gode refleksjoner. Vi ønsker deg til lykke med din gjerning og håper at bispevigselen nå kan gjennomføres til høsten uten ytterligere utsettelse.

Erik Matias Parmer

Ny tidebønnbok ankommet!

 

 

Nyhetsbrev

Syrisk Aften !
I St. Mikael kirke

Ashour Isak

Vår alles kjære subdiakon Ashour Isak fortalte denne kvelden (19 april )sin historie, om familiens flukt fra Syria til Norge. Etter foredraget serverte familien deilig Syrisk mat til oss alle laget av Ashours onkel.
Ashour fortalte denne kvelden om det Assyriske folkets historie, fordrivelser gjennom tidene. Det Assyriske folkets har en lang og stolt historie som strekker seg flere tusen år tilbake i tid.
Det gamle Assyriske riket lå i det nordlige Mesopotamia, ved den øvre delen av elven Tigris i dagens Irak. Ashour kunne berette om Assyrernes turbulente historie, og at idag bor flertallet utenfor Irak, fordrevet.
Assyrerne har alltid reist vekk og etablert seg andre steder gjennom tidene, til steder som Kaukasus, Libanon, Syria, Europa, USA og Australia.
Familien til Ashour bodde ved elven Al Labour, som senere renner ut i elven Eufrat.
Ashour fortalte at det kristne assyriske folket var bosatt på begge sider av denne elven i 18 landsbyer, nord i Syria.
Grunnen til at de bosatte seg her var at det var gode muligheter for å dyrke og skape verdier på egenhånd og leve gode liv som assyrere.
Når krigen kom til Syria og IS begynte sin nådeløse framferd i områdene som de kristne assyrerne bodde, har Achour fortalt meg i ettertid at det var elven som berget dem.
Han forteller at det ble sendt ut små filmklipp fra IS , at for å spare sine hoder måtte familien betale 50000 dollar pr. familiemedlem.
De som ikke kunne betale, måtte konvertere til islam, og ble etterpå halshugget.
Ashour berettet at de kunne høre og kjenne på kroppen fremrykningen til IS bare noen kilometer vekk, der IS erobret og drepte på den andre siden av elven.
I de dagene familien måtte flykte var den ellers så smale vannstripen i Al Khabour forvandlet til en stor og mektig elv, fordi demningene var sluppet fri, dette gjorde at IS bare fikk operert på den ene siden av elven.
Den plutselig store vannmengden i elven gjorde at de kom unna og kunne begynne på sin reise vekk fra Syria, vekk fra ondskapen.
Vi kan lese om elven Al Khabour i Esekiels bok, Esekiel betyr ; "Gud gjør sterk"
Fra åpningstidene i boken leser vi : "Det skjedde i det trettiende år, i den fjerde måned, på den femte dag i måneden, mens jeg var blant de bortførte ved Elven Kebar, at himlen åpnedes, og jeg så syner fra Gud "
Familien til Ashour måtte forlate alt og reise til Tyrkia, fra Tyrkia reiste de videre med båt til Hellas, en strabasiøs og farlig overfart. Videre gikk ferden til fots gjennom Europa nordover.
De måtte ofte gå i skjul og krysse nye landegrenser og holde sammen. Og bære de som ikke kunne gå selv.
Heldigvis ble Ashour og familien ledet, fulgt og vernet av Herren selv slik at de kunne nå Norge.
Jeg husker selv en kirkekaffe i St Mikael, at vi snakket om hvordan vi kunne bidra som menighet, med å hjelpe de som kom fra Syria i hopeta
Søndagen etter vår bønn om hvordan vi kunne bidra, kunngjorde sognefaderen at vi hadde fått en henvendelse fra Kolstad asylmottak i øvre Tune, fra syrere som gjerne ville til kirke.
Dette ble en viktig tid for dem såvel for oss som menighet.
Tiden i Norge på asylmottak var vanskelig for familien. Når man akkurat var kommet litt til rette og begynt å kjenne noen, skulle man flyttes og rykkes opp, igjen og igjen.
Heldigvis for St. Mikael flyttet Ashour med familie tilbake til Sarpsborg, der hans brødre allerede bodde. De hadde kommet noen år tidligere for å slippe unna førstegangstjenesten i Syria.
Nå bor Ashour familie i et hus med tilliggende hage på Nordberg ikke langt unna St. Mikael kirke.
Ashour forteller at det er lettere for ham på en måte enn hans foreldre her i Norge. Han var selv 15 år da han kom og skaper seg her sin fremtid. Verre er det for foreldrene som mistet alt de hadde bygd opp.
St Mikael menighet er veldig takknemlig Ashours familie som er trofaste i menigheten, alltid blide og forbilledlige på alle måter.
Gud velsigne Dere +
Ashour bærer sin subdiakontjeneste med iver og glede.
Å salige stund, måtte flammen brenne i ham, videre for oss alle.

fr. diakon Anders Beda

_______________________________

Rakel Målfrid Ramberg til minne

Rakel døde 12. november 2022, 94 år gammel. Hun har betydd mye for oss i Den nordisk-katolske kirken ved at hun i 2015 begunstiget vår kirke med en stiftelse og ga gården sin til denne stiftelsen.

Onsdag kveld 23. november ble det feiret en verdig og vakker rekviem-messe for Rakel i st. Johannes døperen, Oslo ved fr. Asle, diakon Håkon og sangerne Margareta og Kirsti, og noen deltakere i kirkebenkene. Tor Arne holdt minnetalen for Rakel (se www.nordiskkatolsk.no ) Tekstene for dagen var Job 19, 23-27; 1 Kor 3, 11-17; Matt 25, 1-13. Koret sang vakkert bl. a. «Fra det dype» (Salme 130), og vi alle sang «Eg veit i himmerik ei borg», alle vers.

Torsdag 24. november ble Begravelsen holdt i kapellet på Lillohjemmet på Grefsen. Prest Øyvind Remmen fra Den norske kirke ledet begravelsen. Fem personer fra Dnkk var blant de fremmøtte. Sangene som ble sunget var «Min Jesus, du som legedommen eier», som Rakel kunne godt, og Simeons lovsang. Ingrid var forsanger. Presten fremførte minneordene som Rakels slektning Arne Østreng hadde laget og Ingrid holdt minneord om Rakel fra Stiftelsen Seter gård og Dnkk. En vakker krans i gult og hvitt fra Stiftelsen Seter gård sto ved Rakels kiste.

Minneordene viste glimt fra Rakels liv. Hun vokste opp som den yngste av fem søsken på Seter gård som foreldrene Ragna og Marius Ramberg eide. Etter eksamen artium tok hun juridisk embedseksamen på Universitetet i Oslo, flyttet til Oslo og arbeidet som jurist ved Oslo ligningskontor til hun gikk av med pensjon 70 år gammel.

Rakel var en ressurssterk person, var arbeidssom og engasjerte seg ikke bare i jus-faget. Hun var opptatt av landbruk og selvforsyning, drev med honningproduksjon, jobbet på et hagesenter i Oslo i flere år, foreleste i jus på Vinterlandbruksskolen der hun også selv tok eksamen etter hvert.

Etter at foreldrene døde, drev hennes bror Reidar Seter gård, med mye god hjelp av Rakel. Etter hvert kjøpte Rakel hus i nærheten av Seter og flyttet dit. Da broren døde, overtok hun ansvaret for gården og gårdens drift.

Rakels ønske var å gi gården til en kirke som praktiserte tradisjonell kristendom og tok vare på arven fra den første kristne tid. Dette så hun som Guds vilje. Vi i Dnkk har kjent Rakel fra hun ga oss gården. Som medlem av styret i Stiftelsen Seter gård bodde jeg på gården den første tiden. Da fikk jeg god anledning til å besøke Rakel og bli kjent med henne. Jeg besøkte henne jevnlig også etter at jeg flyttet fra Seter, og etter at Rakel senere flyttet til Hobøl bo- og rehabiliteringssenter på Knapstad (2021) og Lillohjemmet på Grefsen (høsten 2022).

Rakel var en kunnskapsrik person og en interessant samtalepartner. Hun hadde framtidsretta tanker om gårdsdrift, om økologisk drift, om verneverdig skog og flere ting som vi etter hvert har gjennomført og som vi jobber videre med å iverksette. Hennes omtanke for barn og dyr var spesiell. Hun hadde sans for kvalitet og det skjønne. Interessen for sang og musikk hadde vi felles. Hun hadde både orgel og piano i huset. Ofte sang vi sanger fra lekmannstradisjonen i Trøgstad når vi møttes.

Jeg er takknemlig for alle gangene jeg fikk besøke Rakel.
Vi i Stiftelsen Seter gård og den Nordisk-katolske kirke kjenner stor takknemlighet for hennes store gave til oss. Vi lyser Guds fred over Rakels minne.

Ingrid

Den nordisk-katolske kirke har fått en ny prest, ny diakon og ny subdiakon!
Begivenhetsrike dager under biskopens visitas i St. Mikael 29/9-2/10. 2022

Ved Mikkelsmess 29. september 2022 ble diakon Erik Matias Parmer ordinert til prest av biskop Ottar Mikael Myrseth. Ordinasjonen fant sted i St. Mikael kirke under biskopens årlige visitas. Vår kirke gleder seg stort over at Erik Matias har stilt seg til rådighet for prestetjeneste hos oss!

Biskop Ottar Mikael talte over Joh 15,9-17: «Likesom Faderen har elsket mig, så har jeg elsket dere; bli i min kjærlighet!» Han holdt frem at Kirken har en hellig orden der Gud Fader er hode for Kristus og Kristus er hode for menigheten. De kirkelige embeter er del av denne orden, men på en slik måte at tjenesten for menigheten og for nesten er det viktigste. Han anbefalte videre å lese «En landsbyprests dagbok» av Georges Bernanos. Prestens kamp i tjeneste og bønn er normalt ikke spesielt gloriøs!

Ordinasjonsliturgien inneholder flere momenter som viser oss prestens særskilte ansvar og forpliktelse. Presten blir betrodd å feire den hellige nattverd og får høre at «han står i Kristi sted, for ved denne tjeneste fullbyrdes de troendes åndelige offer». Han får overrakt prestestolaen som Herrens åk (Matt 11,29) og messehagelen som et tegn på nestekjærlighet. Biskopen salver prestens hender og ber om at Herren må hellige dem slik at «det de velsigner velsignes, og det de innvier innvies». Så blir ordinandens hender bundet sammen, og tankene ledes til Jesu ord til Peter i Joh 21,18. Ved slutten av messen mottar den nyordinerte myndighet til å forlate synder (Joh 20,22-23), og lover lydighet til nåværende og kommende biskoper.

Etter gammel skikk ba så biskop Ottar om få fader Eriks velsignelse, og mange i forsamlingen gjorde det samme.
Etter messen var det kirkekaffe, taler og gaveoverrekkelser. Familien Parmer stilte fulltallig, og av menighetens folk kom det besøk helt fra Vestlandet.

Gleden og festen fortsatte søndag 2. oktober da fader Erik feiret sin første messe med biskopen til stede.
I denne messen ble Ashour Isak innsatt som subdiakon og Anders Beda Hjortaas ordinert til diakon. Biskopen talte gode, rettledende og oppmuntrende ord til begge to og foretok innsettelse og ordinasjon. Ashour Isak kom til Norge som flyktning fra Syria i 2015, og har siden 2016 da han kom til Sarpsborg vært en meget trofast t messedeltager i St. Mikael.

Ashour er 22 år gammel og studerer ved høyskolen i Halden. I St. Mikael har han tjenestegjort som Ministrant, og ble i 2020 innsatt som Akolytt. Under innsettelsen som subdiakon, ble han ikledd tunika og manippel og overrakt kirkens kar som han skal ha ansvar for. Deretter ble han overrakt tekstboken og leste dagens episteltekst som er en del av hans nye tjeneste.

Anders Beda har vært med i St. Mikael kirke helt fra begynnelsen, og har i en årrekke gjort tjeneste som subdiakon. Anders Beda og hans tjeneste er godt kjent av alle i Dnkk. han er en av veteranene for å bruke denne benevnelsen. Under ordinasjons-sermonien ble han ikledd diakonstola og dalmatika som er diakonens liturgiske klær. Deretter ble han overrakt evangelieboken og sang dagens evangelium som er en av diakonens tjeneste-oppgaver. Sammen med den nyordinerte presten gjorde han så alterdiakon-tjeneste i messen. Under kirkelunsjen ble det holdt taler og overrakt gaver.

Vi ønsker Guds rike velsignelse over disse våre kjære tre brødre!

Diakon Håkon Johannes og Fader Tore Andreas

Siste oppdatering: 31-May-2023

Messefeiringen

Nattverdsgudstjenesten er det grunnleggende i menighetens virksomhet og liv. Her kommer Gud selv til oss, gjennom Jesus Kristus. Dette mysterium bærer i seg hele grunnlaget for vår tro.

Messer framover i St. Mikael 2023

Høymessene begynner kl. 11.00