Kirkeåret

Epifaniatiden og Kyndelsmess

 

Epifania er 6. januar. I 2019 faller dagen på søndag. Epifania betyr åpenbaring. Søndagen kalles også Kristi åpenbaringsdag, tiden åpenbaringstiden. Denne tiden kan i vår kirke maksimalt inneholde 6 søndager, avhengig av når påsken kommer. I år er det 5 slike søndager.

På Epifania feirer kirker i vestlig tradisjon vismennenes hylling av Jesusbarnet. Dagen er derfor også kalt Hellige tre kongers dag. På 1. søndag etter Epifania feirer vi Jesu dåp i Jordan.

Ellers står vannet sentralt tekstene for tiden etter Epifania. 3. søndag etter Epifania handler om Jesu første under, da han gjorde vann til vin i bryllupet i Kana i Galilea.

Likeledes er teksten om den samaritanske kvinnen ved brønnen en tekst for epifaniatiden. I det hele er Jesu makt og herlighet sentral i tiden etter Epifania. Fokuset er rettet mot Jesu guddommelighet, mens det i Julen er mest rettet mot inkarnasjonen, Guds menneskevorden.

2.februar feirer kirken Kyndelsmess. Kyndelsmess er en av kirkens mariadager, også kalt Marias tempelgang. Kyndel har med lys å gjøre.
På denne dagen, 40 dager etter Herrens fødsel, ble han etter lovens bud frembåret i templet. Vi hører teksten om Simeon og Anna i Tempelet. Simon tar Jesusbarnet i sine armer og priser Gud for dette under. Han nevner Jesus som ”et lys til åpenbaring for hedningene”. Av den grunn har det på Kyndelsmess fra gammelt av vært tradisjon å velsigne kirkens lys.

Simeons lovsang (Nunc Dimittis ) har funnet veien inn i kirkens kveldsbønnen (Kompletoriet).
De liturgiske fargene for Epifania og Kyndelsmess er hvit, mens de øvrige søndagene etter Epifania har grønn farge.

Vår bønn for Epifaniatiden er at Jesu herlighet og makt må bli mere og mere klar for oss, og at vi kan være lys som skinner til hans ære og vår nestes gavn.

Fr. Tore Andreas

 

 

_______________________________

Se kirkens messevideo

Du finner messer og andre innslag fra Den nordisk-katolske kirke på Youtube. (Se her.)

_______________________________

 

Ashour Isak:
Kirkens nye akolytt
Intervjuet av Tore Andreas Andersen

- Ashour, da du var 15 år kom du sammen med mor, far og en bror til Norge høsten 2015. Kan du fortelle litt om oppbruddet fra Syria og reisen deres?

- Før krigen begynte i Syria i 2011, hadde vi ikke tenkt å forlate hjemlandet vårt. Da krigen satt i gang, var det ikke så farlig for oss som bodde så langt nord i landet. Vi hørte bare at det var uro i staten og folket. Etter et par år begynte situasjonen å bli farligere og farligere. Vi kjente at det ikke var trygd der lenger. Familien min begynte å søke etter et trygt sted vi kunne oppholde oss i, men hvor og hvordan viste vi ikke. Vi bestemt oss for å reise til Libanon, siden der var det tryggere. Derifra startet reisen vår. Reisen i seg selv vil det ta veldig lang tid til å snakke om. Den var rett og slett «forferdelig». Jeg har fått oppleve mye rart gjennom reisen. Blant annet søvnmangel, sult, kulde osv. Det verste av alt var, at vi reise uten å vite hvor vi var der og da, og hvor skulle vi havne? Til slutt endte vi opp i Norge.

- Hvordan synes du at dere ble tatt imot i Norge?

- Jeg synes at det ikke var så bra, fordi da vi kom til Norge ble vi satt inn i en plass fullt av folk i tre dager. Der var det ikke plass til å sove engang. Vi sov sittende i de tre dagene. Den fjerde dagen fikk vi beskjed om at vi skulle gi fingeravtrykk og en del informasjon om oss. Deretter ble vi sendt til et asylmottak. Vi var takknemlige for det mottaket vi fikk. Da kunne vi endelig få hvilt ut etter den lange reisen. Etter hvert begynte vi å tenke, skal vi reise tilbake? Vi ble sittende i asylmottak rundt ett og halvt år. Vi byttet rundt 8 til 9 asylmottak. Hver gang vi skulle flytte, fikk vi samme tanker og følelser som vi hadde under reisen vår. Det var slitsomt å bli minnet på det man hadde opplevd gang på gang.

- Dere kom i kontakt med St. Mikael kirke i 2016. Hvordan opplevde dere å bli mottatt i menigheten?

- Da vi kom i kontakt med St. Mikael Kirke i 2016, var det en lettelse både i kroppen og i tankene. Man kan sammenligne det med en åndelig medisin. Ja, jeg mener det, det var slik jeg og min familie følte det.

- Dere tilhørte Den assyriske kirke i Syria. Hvordan opplever du at vår kirke er i forhold til det du var vant med i Syria?

- Jeg opplever at det er nesten det samme som i den assyriske kirke vi pleide å gå i.

- Lengter du mye tilbake til Syria?

- Selvfølgelig gjør jeg det, men nå er det ikke så mye igjen der lenger. Alle de jeg kjente, blant annet venner og slikt er ikke der lenger. Så nå tenker jeg å bygge meg selv opp igjen, fordi livet stopper ikke på et sted!

- Det er vel til god hjelp at du har så mange av din nærmeste familie her, og at dere nå har kjøpt eget hus?

- Ja, vi prøver å samle oss slik som vi var før. Dette er første steget for å komme i mål.

- Finner du deg vel til rette i Norge i forhold oss innfødte osv?

-Ja, jeg tror det, fordi jeg føler at jeg er på den rette veien som fører til å bli en del av det norske samfunnet.

- Har du opplevd å bli mobbet i Norge fordi du er en innvandrer?

- Nei det har jeg ikke.

- Det var godt å høre! Du har vært og er en meget trofast messedeltager i St. Mikael. Etter hvert har du tjenestegjort som ministrant, og i høst ble du innsatt som akolytt. Kan du si litt om hva troen og tjenesten betyr for deg?

- Troen preger min personlige identitet og den tjenesten jeg gjør forsterker meg på mange områder i livet mitt.

- Du går nå siste året på videregående, og som jeg vet er du meget arbeidsom og gjør det meget bra. Hva er dine planer etter videregående og ditt fremtidige yrkesvalg?

- Jeg tenker å ta en høyere utdanning, slik at den kan sikre meg og min fremtid. Til høsten skal jeg søke på økonomi og administrasjon ved Høyskole i Østfold.

- Hvordan ser du på dette å ha tjeneste i kirken i ditt liv framover?

Jeg er veldig fornøyd med den tjeneste som jeg har nå. Jeg er ikke så opptatt av å stige i tjeneste, men jeg er opptatt av å gi det beste av meg selv.

- Hjertelig takk for dette Ashour. Det var veldig fint å høre. Vi er veldig glade for at du er kommet til St. Mikael kirke, og setter meget stor pris på deg. Må Herren Jesus Kristus styrke, lede og bevare deg gjennom livet!

 

Aktiviteter

Innsettelse av Akolytt

Syttende søndag etter pinse, 27.09.20, foretok vår valgte biskop Ottar Mikael Myrseth en høytidelig akolyttinsettelse av Ashour Isak. Ashour, født i 2000, er assyrer og kom til Norge som flyktning fra Syria sammen med sin familie i 2015.
Siden 2016 har de funnet sitt åndelige hjem i St. Mikael kirke. Ashour går nå siste året på Greåker videregående skole.

Siden 2018, har Ashour gjort tjeneste som ministrant (medhjelper) i kirken. Det har tatt tid med å få ordnet hans medlemskap i Den nordisk-katolske kirke, men nå er dette i orden. Det er meget gledelig at det nå kunne foretas en formell innsettelse av ham til tjenesten.
Akolytt er en gammel tjeneste i kirken. Grunnbetydningen av ordet er ledsager/tjener. Akolytten har som hovedansvar å tenne alterlysene og de øvrige kirkens lys. Videre har han ansvar for at elementene til nattverdfeiringen er på plass. Som Akolytt skal Ashour ved subdiakonens fravær og når det kreves bistå presten og diakonen.
Ashour viser stor iver og trofasthet i sin tjeneste, og er ved hele sin væremåte til stor velsignelse og glede for vår menighet. Vi takker Gud for Ashour og ber om velsignelse over ham
og hans tjeneste i kirken.

Fr. Tore Andreas

 

Nyhetsbrev

I oktober / desember

Bibeltime ved fader Tom Hængsle

Tirsdag kveld 7.12. hadde St. Mikael besøk av fader Tom. Han hadde som tema visdomslitteraturen i Bibelen. Innledningsvis belyste han hva som menes med visdomslitteraturen i GT, som er Salomos ordspråk, Predikeren og Jobs bok. Disse taler om Gud som skaper. Hovedsaken hans var en gjennomgang av Jobs bok. På sin sedvanlig klare og oppbyggelige måte la fader Tom fram hvordan historien med Job lærer oss at Gud har en skjult side som gjør at lidelsens årsaker ikke alltid er åpenbare for oss. Som det står i en salme: Gud bor i et lys, dit ingen kan gå, Gud kan ingen sjå og ikkje forstå. (NoS 128). Men paradoksalt nok er det derfor han skal tilbes.

Mange hadde ordet etter bibeltimen. Samtalen viste stort utbytte av og takknemlighet for den opplysning fader Tom bragte, som var om et tema fra Skriften som det med rette ble hevdet det snakkes for lite om. Han ble ønsket velkommen tilbake om ikke for lenge.

 

Intervju med DNKKs nye biskop, generalvikar og erkedegn
Intervjuet av diakon Håkon Johannes

Den nordisk-katolske kirke har fått ny biskop for Skandinavia stift. Og biskop Ottar Mikael har i tråd med DNKKs statutter utpekt ny generalvikar, fr. Asle Ambrosius, og ny erkedegn, fr. Lauritz Elias. Under Gran-stevnets festvesper 30.10.21 ble disse innsatt i sin nye tjeneste og bedt for av biskopen. Tidligere på dagen fikk undertegnede en samtale med alle tre for å høre mer om deres oppgaver og arbeidsfordeling.

Bp Ottar
Erkedegn og generalvikar er tradisjonelle embeter i et bispedømme, knyttet til en biskop. Det dreier seg om hjelpetjenester og om å være stedfortreder i noen sammenhenger, f.eks. administrativt. Til sammen vil vi fungere som en ledergruppe for kirken og som et arbeidsutvalg, blant annet for Kirkerådet.

Fr. Asle
Ja, for meg gjelder det å bidra slik at biskopen bevarer kreftene og trenger minst mulig vikar. Erkedegnen er den som følger biskopen på jevn basis og bistår ham. Jeg må få understreke at generalvikar og erkedegn er der for biskopen. Det er biskopen som definerer vår tjeneste. Husk hvordan Aron og Hur støttet armene til Moses slik at slaget kunne vinnes! (2 Mos 17) Jeg ser frem til arbeidet som ledergruppe der biskop Ottar kan dele planer og visjoner, men også sine bekymringer med oss.

Fr. Lauritz
Et annet viktig bilde på støtte og hjelp er Jesus som vasker disiplenes føtter. Det må vi tre gjøre for hverandre og deretter i det øvrige kleresiet og for folket.

Bp. Ottar
Vi må sikre ordninger som skal bære det åndelige livet i kirken. Vi har begynt å gi ut tidebønnsbøker, vi skal gi ut liturgiske bøker, og vi skal lage samarbeidsformer i kleresiet og mellom alle i kirken.

Fr. Lauritz
I Viken prosti er vi allerede i gang med å utveksle tjenestegjørende kleresi noen ganger i året.

Bp. Ottar
Vi må tenke rekruttering på flere plan. Vi må skaffe flere prester. Vi må hjelpe folk til å leve misjonerende liv. Vi må være en kirke som bringer folk til Kristus.

Fr. Asle
Vi er et lite fellesskap, men hvert medlem som er på messe og blir sendt ut, har mange kontaktpunkter. Det gjelder at vi ikke bare går i kirken på søndag, men er bevisste kirkemedlemmer hele uka.

Fr. Lauritz
En menighet har medlemmer med forskjellige nådegaver, forskjellig bakgrunn, utdannelser og yrker. De kan gi hverandre mye god støtte og hjelp i tillegg til den sjelesorg de får fra sin prest. Her tror jeg vi har mange kapasiteter som ennå ikke er tatt i bruk. I tillegg til bibeltimer, foredrag og annen opplæring trenger vi samtaler i menighetene for å løfte frem ressursene blant de troende.

Bp. Ottar
Ja, den gode hyrde kjenner sine, og det må vi også gjøre med våre folk. Vi må vite hva folk trenger, noen ganger oppmuntring og støtte, andre ganger oppgaver og utfordringer.

Fr. Asle
Og det gjelder ikke minst for kleresiet. Det er en stor oppgave for biskopen å løfte frem hver enkelt tjenestegjørende og la nådegavene være i bruk.

Samtalen fortsatte med noen betraktninger over bispefelleskapet i Scranton-unionen. Det er lang vei over Atlanteren, og pandemien har innskrenket kontakten til nettmøter. Men nå har Den nordisk-katolske kirke for første gang to biskoper som utgjør et fellesskap, og i august 2022 er det planlagt kirkestevne i Oslo med besøk fra USA.

 

Begivenhetsrike dager i St. Mikael!

Ottar Mikael og diakonene Erik Matias og Håkon Johannes

Fra søndag 26. t.o.m. 29. september hadde vi besøk av snart-biskop Ottar Mikael.
Etter å ha vært foredragsholder på oldkirkelig forum i Halden lørdag 25. deltok han på messen på søndag. Søndag til onsdag hadde han samtaler med menighetens ulike tjenere og med menighetsrådet. Besøket ble avsluttet med en godt besøkt messe på Mikkelsmess hvor også bl.a. biskop Roald og erkedegn Tom Hængsle deltok, og hvor og snart-biskop Ottar Mikael prekte.

På søndagen messe hilste Ottar Mikael menigheten. Han brukte de tre engelske ordene
Man – Movement – Monument for å beskrive hvordan et engasjement i f.eks. en kirke
kan utvikle seg. Det som starter med entusiastiske mennesker, kan utvikle seg til en bevegelse som river med seg mange, men kan også ende opp som et forsteinet monument.
Det har hendt før, men bør ikke skje med oss, sa han. Vi er ei ung kirke med mye engasjement. Vi er i bevegelse. Vi har levende gudstjenester. Disse gudstjenestene starter når hvert menighetslem legger ut hjemmefra på vei til kirken, går inn kirkedøren, og lar seg engasjere i liturgien. Denne bevegelsen vitner for folk om tro og om at her er det noe viktig å være med på. Det er det vi treng for at vår movement ikke skal forsteines. Slik smitter tro mellom menneskene. Slik blir mennesker frelst og fortapte døtre og sønner finner hjem til Faderen, avsluttet Ottar Mikael.

Håkon Johannes

Mikkelsmess, menighetens patronsfest, ble nok en merkedag i menighetens liv.
Denne gang skjedde det ved at vår subdiakon Håkon Johannes Andersen ble ordinert til diakon av Biskop Roald Nikolai. Håkon er tiltenkt tjeneste som diakon i St. Johannes menighet i Oslo, derfor var det ekstra gledelig å se mange venner fra Oslo her.

Etter messen var det kirkekaffe. Biskop Roald Nikolai satte i sin hilsen til Håkon Johannes ord på det mange kjenner på, nemlig at Håkon besitter visdom og forstand allerede før han får embedet! Han overrakte sin personlige pyx (liten metalleske til bruk for oppbevaring av oblater) til bruk ved bl.a. sykekommunion. En gest med stor symbolsk verdi!

Det ble hilsninger og gaver bl.a. fra menigheten ved sogneprest Tore Andreas og fra prost Asle Ambrosius. Alle uttrykte stor glede over at Håkon så villig går inn i tjenesten.
Bløtkake og kaffe til alle avsluttet et gledelig dag og et begivenhetsrikt besøk av Ottar Mikael.

 

 

Ny tidebønnbok ankommet!

I en fin og hendig bok presenteres bønnene fra Agnar Sandviks bok fra 1948, Norsk Tidebønn - La oss alle be, med noter.

Ingrid Gjertsen og undertegnede har gjennom flere år arbeidet med å tilpasse gregorianske melodiformler, antifoner og hymner til bønnene i Sandviks bok. Dette arbeidet har nå munnet ut i en praktisk bok med fire tonesatte tidebønner til hver dag i uken. Det er Davidssalmer, hymner, bibeltekster, nytestamentlige cantica og forbønner. Kveldsbønnene hadde Sandvik selv funnet toner til og her har også de øvrige bønnene fått melodier fra samme tradisjon – den gregorianske – og fra norsk folketonetradisjon.

Prøveheftene vi har brukt hittil i kirken og på samlinger i hjemmene, blir nå byttet ut med en splitter ny bok med alle ukens bønner samler på ett sted.

Ikoner malt av Ove Grant Svele pryder sidene innimellom og taler til oss på sin måte.

Boka selges for kr. 250,- og anbefales på det varmeste.

Anne Gunn Pettersen

 

 

 

Siste oppdatering: 06-Jan-2022

Messefeiringen

Nattverdsgudstjenesten er det grunnleggende i menighetens virksomhet og liv. Her kommer Gud selv til oss, gjennom Jesus Kristus. Dette mysterium bærer i seg hele grunnlaget for vår tro.

 

Messer framover i St. Mikael

Høymessene begynner kl. 11.00

Messeliste 2022

 

________________________________....

.Julen i kirken

_________________________________

.......

Tidligere aktiviteter

250-årsjubileum for Hans Nielsen Hauges fødsel

Lørdag ettermiddag 13. november var en flokk interesserte tilhørere samlet i St. Mikael kirke til et jubileums-program om Hans Nielsen Hauges og Haugebevegelsens betydning for salmesangen. Haugebevegelsen var i særlig grad en sangvekkelse. Vekkelsen medførte sterk økning i sang-aktivitet. Eldre salmer fikk ny aktualitet, pietismens salmer ble tatt i bruk og nye ble skapt. Hauge la stor vekt på sangen og dens virkning, han omtaler sangen i mange av sine skrifter. For ham er sangen ikke «pausemusikk» men like viktig som det talte og leste ord, og han oppfordrer sine venner til å synge. Hans salmebok Sande Christnes udvalgte Psalmebog (1799) ble en bestselger og kom i mange opplag utover 1800-tallet. H. A. Brorson er Hauges hovedkilde, og 53 av i alt 111 salmer i salmeboken er fra Brorsons Troens rare Klenodie (København 1739). Brorson ble lekfolkets store favoritt, og Hauge har mye av æren for Brorson-salmenes sterke posisjon i Norge. Her ble Brorsons salmer sunget til egne folkemelodier i flere generasjoner før de kom i kirkelig bruk. Fruktene av haugianernes sangvekkelse fikk virkning i ettertid, og er merkbar også i dag. Et av bevisene på dette er dagens folkesangere, der Hauges sang-ideal og Brorsons salmer lever videre. I St. Mikael denne dagen fikk vi gleden av å høre folkesanger Ingunn Skjefoss fra Hobøl i Østfold synge salmer av Brorson og andre diktere på folkesangernes repertoar. Ingrid Gjertsen holdt innlegg om dagens tema.

 

I år fikk vi i motsetning i fjor avholdet vårt årsmøte på den datoen vi hadde bestemt. Imidlertid var dette på hengende håret, da det var like før det kom mye strengere smitteverntiltak. Det var ikke så mange av menighetens medlemmer som deltok, men vi var beslutningsdyktige.

Årsmøtet forløp på vanlig måte. Sognepresten ønsket velkommen, og overga ordet til fr. Lauritz som ledet møtet på en god og effektiv måte. De på forhånd utsendte rapporter, arbeidsplaner, regnskap og budsjett ble gjennomgått. Alt ble godkjent og vedtatt med noen små endringer og tillegg.
Medlemmer til menighetsrådet som var på valg, var Eli Brandt Ihlebæk og Tor Arne Mørkved. Begge ble gjenvalgt for en ny periode.

2020 ble et meget spesielt og uvanlig år. Koronapandemien og alle smitteverntiltakene gjorde at messedeltagelsen ble dårligere enn vanlig. Til tross for dette har givergleden i menigheten holdt seg. Det vanlige takkofferet og givertjenesten hadde økning i 2020. Det eneste som hadde litt nedgang var ofringene til misjonsprosjektet. Dette gikk derimot ikke ut over vårt bidrag til biskop Thomas, da vi har bevilget et fast beløp.
Ved årsmøtet i 2020 så vi ikke for oss at pandemien også skulle fortsette til årsmøtet i 2021 slik som den har gjort. La oss være frimodige og legge kirken og oss alle frem for Gud i bønn.

Fr. Tore Andreas

 

Biskop elect, fr. Ottar Mikael
Intervjuet av Erik Matias Parmer

- Kjære biskop elect, fr. Ottar Mikael. Kan du si litt om din oppvekst og bakgrunn?
Kampen for tilveret fekk eg lære som son til ein søndagsskulelærar på eit småbruk med geiter, hesjing, traktor og naust. Og med tre generasjonar i huset til eg var 12 år. Men langt frå kyrkje, så barnelærdomen vart henta på bedehuset. Eit år som utvekslingsstudent i USA vekte politisk engasjement. I studietida møtte eg tidleg eit høgkyrkjeleg miljø som sette preg. Eg lærte å be tidebøn, verdsetje liturgi og teologi.

- Vi har merket at ditt språk f.eks. i lectionariet er på nynorsk. Språket er en viktig del av din identitet?
Absolutt. Målet hennar mor er ein del av ryggmargen og identiteten min. Mi erfaring frå administrativt arbeid er også at nynorsk-brukarar flest kan gjere seg betre forstått på bokmål enn bokmålsbrukarar vanlegvis kan på nynorsk. Så eg trur vi er ein verdifull minoritet i samfunnet.

- Har du under studietiden eller senere fordypet deg i noe bestemt emne?
Arbeidet med ei oppgåve om vedkjenningsdanninga i den eldste kyrkja vekte interesse for oldkyrkja og kyrkjefedrane. I prestetenesta hadde eg ein lengre studiepermisjon og fordjupa meg i kyrkjekunst. Som kyrkjelydsprest erfarte eg tidleg kor viktig det liturgiske livet er, og dermed vart liturgihistorie ei interesse.

- Hva er det som gjorde at du ønsket å konvertere til å bli katolikk, og i gammelkatolsk tapning?
Utover på 1990-talet erkjente eg at endringane i Den norske kyrkja bort ifrå hennar eigen grunnvoll, var komen til ’point of no return’. M.a. gjekk det opp for meg at han som på 1970-talet ordinerte meg til prest i Dnk umuleg kunne kjenne seg att der lengre, og ikkje kunne ha blitt biskop idag. For å kunne ha ei framtid som truande og prest, trengte eg difor alternativ. Eg var den tida aktiv i Samråd på Kirkens Grunn, og vår søkjing etter alternativ førte oss i kontakt med ei gamalkatolsk kyrkje i USA og ein biskop som ville ta ansvar for oss. Der var svar på våre spørsmål og brikkane fall på plass. Eg lærte fort å verdsetje den gamalkatolske identiteten som både strekkjer seg etter den udelte kyrkja si tru og hevdar kyrkjeleg fridom frå både statleg overstyring og usunn sentral kyrkjemakt.

- Du har skrevet litt om at vi trenger helter, og at vi bør se til helgenene.
Er det en bestemt helgen eller kirkefader du setter særlig høyt, og i så fall hvorfor?
Athanasius, biskop i Alexandria på 300-talet er ein kyrkjeleiar eg set høgt. Han stod støtt i den arianske striden om Kristi person og forsvarte den nikenske trua. Han var urokkeleg i møte med politisk press og betalte dyrt for sitt engasjement. Dessutan løfta han fram ørkenfedrane som åndelege rettleiarar.

- Er det noen person i vår egen tidsepoke som særlig har inspirert deg?
Prestekolleger som i fyrste generasjon av Den nordisk-katolske kyrkja ofra løn, karriere, omdøme og tok store personlege omkostningar for det dei trudde var rett og sant. Dei er åndelege heltar det står respekt av. Og det vil gro i deira spor. Sjølv slapp eg billeg frå overgangen.

- Vår liturgi er preget av farverikt tøy, røkelse, lys, prosesjoner, resitativisk sang. Det er inspirerende for mange og fremmed for andre. Vil du si at det er en slags teater? Hvorfor/Hvorfor ikke?
Ja, det er eit teater. I kvar messe vert vi deltakarar i det kosmiske drama om mennesket og maktene. Kyrkjelyden vår tilbed og lovsyng samstemt med dei himmelske skarane. Vårt teater er ikkje for eit publikum, men vi er medaktørar i det drama der Guds lam som ber verdsens synd vert tilbedt og æra som sigerherren over synda og dødens makt. Frelsa gjeld oss med hud og hår, sansar og sinn, kropp og sjel. Dette må prege vårt liturgiske liv, som difor gjer seg bruk av fargar og harmoniar, lukter og syner. Det vakre står i det gode og det sanne si teneste.

- Coronaviruset har satt en demper på samlinger i kirken. Kan du si noe om de problemer og nye muligheter dette har medført siste år for deg og kirken?
For mange har pandemien sett både arbeid og familie i spel. Slike må vi rette ei utstrekt hand til. Men for alle har tida med lockdown også gitt nye høve til retrett og refleksjon, fordjuping og fornying. Denne tida har også vore eit ’memento mori’, ei påminning om døden. Det er nyttig og nødvendig å tenkje tanken på sin eigen død.

- Hva er dine tanker om hva vi som kirkesamfunn kan gjøre for å nå flere?
Fyrst må vi slutte heilhjarta opp om kyrkja. Menneske som går på kyrkjeveg, som talar vel om kyrkja si og er ærleg glade for henne, er eit enormt evangeliserings-potensial. Kyrkjemedlemane er kyrkja si kontaktflate med omverda. Dagleg møter vi vener, familie, kolleger, naboar. Kvart møte på gatehjørnet, i sofakroken, over hagegjerdet og arbeidsbenken er avgjerande.
Rundt oss opplever vi at Gud meir enn før er mest til pynt. Difor gjeld det at vi er synlege og nærverande som fellesskap. Fyrst og mest gjeld det i messefeiringa. Men også i det offentlege rom må vi stå fram. I sosiale medier. I debattspalter. Apostelen skriv at Anden og vatnet og blodet vitnar om Kristus, og den som trur på Guds son har vitnemålet i seg. Det må vi leve etter.

- Kan du si noe om det er forhold eller utfordringer som vi i vår kirke internt og som enkeltlemmer bør arbeide mer med og bruke mer tid og fokus på?
Vi er ei ung kyrkje som står i ein lang tradisjon. Alle vi som er konvertittar treng å bruke tid og tankar på å utdjupe og konsolidere vår tru og praksis som katolske truande. Det handlar om slikt som å verdsetje og bruke regelmessig dei heilage sakramenta, søkje innsikt i ’den udelte kyrkja si tru’, ikkje ta kyrkja si for gitt som eit offentleg tilbod men slutte opp om og ta ansvar for henne og aktivt søkje etter sine nådegåver og tenesteoppgåver.
Vi må som kristne også i stadig større grad innstille oss på å leve som minoritet i samfunnet. Ikkje lenger kan vi ta for gitt at kulturen vi lever i, gir oss støtte, motivasjon eller rom for det vi trur. Så lenge vi vert tolt, må vi glede oss over det. Men vi treng å førebu oss på trongare tider.

- Er det noe du vil tilføye som jeg ikke har stilt spørsmål om?
Fleire stadar i landet har vi små trusfellesskap, nokre er på veg opp og andre står så vidt på eigne bein. Det er meir krevande å vere få enn å vere mange, og det er ei viktig bøneoppgåve og eit kall å hjelpe desse til å bli fleire og å rekruttere nye diakonar og prestar til teneste.

Takk for at du stilte opp til intervju, og har gitt oss dine gode refleksjoner. Vi ønsker deg til lykke med din gjerning og håper at bispevigselen nå kan gjennomføres til høsten uten ytterligere utsettelse.

Erik Matias Parmer