Kirkeåret

Forfasten

Forfasten er en forberedelsestid for den store fasten før påske. Forfasten er ment å skulle benyttes til å tenke gjennom hvordan vi lever våre liv, om noe bør feies ut og om vi har synder som bør gjøres opp. Slik kan vi i neste omgang styrkes ved å kunne ta imot mer av Kristus og bli fylt av ham og hans kjærlighet. Johannes Døperen sier: Han skal vokse, jeg skal avta.

Forfasten har tradisjonelt vært avsluttet med fetetirsdag hvor kjøtt og egg blir spist og fjernet fra huset slik at den store fasten kan begynne på askeonsdag.

I forfasten er kirkens liturgiske farve blå. Forfasten omfatter perioden fra septuagesimasøndagen til askeonsdag og utgjør sammen med den store fastetiden forberedelsestiden frem til påske. Septuagesima betyr sytti og feires til minne om jødefolkets 70-årige babylonske fangenskaps opphør.

På septuagesima handler første rekkes evangelietekst, som er hentet fra Matteus kap. 20, om vingårdsarbeiderne. En husbond gikk ut tidlig om morgenen, og deretter ved den 3., 6., 9. og til slutt ved den ellevte time for å leie ledige arbeidere til sin vingård. Da dagen var slutt fikk alle som hadde tatt imot arbeidsoppgaven, lik lønn, de siste før de første.

Da Adam og Eva ble skapt, gav Gud dem i oppgave å arbeide i Edens have, dyrke og vokte den. Haven er Guds rike, og det å få gjøre Guds vilje og arbeide i Guds rike, med alt vi gjør, er vår velsignelse, det gir livet dets mening og retning. Men vi skal se oss selv som arbeiderne som kom i ellevte time, de fikk lønn av nåde og ikke etter egen fortjeneste.

På sexagesima er evangelieteksten i annen rekke hentet fra Johannesevangeliet kap. 6. Mange av Jesu disipler trakk seg tilbake fordi Jesus hadde sagt at Han er det levende brød som er kommet ned fra himmelen for å gi sitt liv for oss og sitt kjød og blod til spise og drikke. Jesus sa da til de tolv: «Vil også dere gå bort? Simon Peter svarte ham: Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige».

Jesus er Guds sønn, Logos, Skaperordet fra før tidens begynnelse og verdens opprinnelse, og samtidig er han sant menneske. Jesus kaller hver enkelt av oss og sier: «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner intet; de ord som jeg har talt til dere, er ånd og er liv».

Vi har samfunn med ham, vi får ta del i hans legeme og blod når vi mottar brød og vin i nadverdsmåltidet, ja vi er en del av legemet; Han er hodet og vi er lemmene.

På Quinquagesima handler evangeliet etter Markus, kap. 10, om Guds lidende kjærlighet for vår skyld og om den blinde tiggeren som blir seende fordi han tror at Jesus kan hjelpe ham.

Vi nærmer oss nå den store fasten, og Jesus er på vei til Jerusalem til påskefeiringen, men han varsler disiplene om at han skal lide og dø.
Som den blinde Bartimeus, kan vi åpne vårt indre øye og se at vi ikke er i stand til å leve på egenhånd, men trenger ham som er vår bror og som døde for våre synder.
Vi slutter oss til Bartimeus rop og sier i trygg tillit: «Herre, miskunn deg over oss!»

Diakon Erik Matias

__________________________________

- Kjære biskop elect, fr. Ottar Mikael. Kan du si litt om din oppvekst og bakgrunn?
Kampen for tilveret fekk eg lære som son til ein søndagsskulelærar på eit småbruk med geiter, hesjing, traktor og naust. Og med tre generasjonar i huset til eg var 12 år. Men langt frå kyrkje, så barnelærdomen vart henta på bedehuset. Eit år som utvekslingsstudent i USA vekte politisk engasjement. I studietida møtte eg tidleg eit høgkyrkjeleg miljø som sette preg. Eg lærte å be tidebøn, verdsetje liturgi og teologi.

- Vi har merket at ditt språk f.eks. i lectionariet er på nynorsk. Språket er en viktig del av din identitet?
Absolutt. Målet hennar mor er ein del av ryggmargen og identiteten min. Mi erfaring frå administrativt arbeid er også at nynorsk-brukarar flest kan gjere seg betre forstått på bokmål enn bokmålsbrukarar vanlegvis kan på nynorsk. Så eg trur vi er ein verdifull minoritet i samfunnet.

- Har du under studietiden eller senere fordypet deg i noe bestemt emne?
Arbeidet med ei oppgåve om vedkjenningsdanninga i den eldste kyrkja vekte interesse for oldkyrkja og kyrkjefedrane. I prestetenesta hadde eg ein lengre studiepermisjon og fordjupa meg i kyrkjekunst. Som kyrkjelydsprest erfarte eg tidleg kor viktig det liturgiske livet er, og dermed vart liturgihistorie ei interesse.

- Hva er det som gjorde at du ønsket å konvertere til å bli katolikk, og i gammelkatolsk tapning?
Utover på 1990-talet erkjente eg at endringane i Den norske kyrkja bort ifrå hennar eigen grunnvoll, var komen til ’point of no return’. M.a. gjekk det opp for meg at han som på 1970-talet ordinerte meg til prest i Dnk umuleg kunne kjenne seg att der lengre, og ikkje kunne ha blitt biskop idag. For å kunne ha ei framtid som truande og prest, trengte eg difor alternativ. Eg var den tida aktiv i Samråd på Kirkens Grunn, og vår søkjing etter alternativ førte oss i kontakt med ei gamalkatolsk kyrkje i USA og ein biskop som ville ta ansvar for oss. Der var svar på våre spørsmål og brikkane fall på plass. Eg lærte fort å verdsetje den gamalkatolske identiteten som både strekkjer seg etter den udelte kyrkja si tru og hevdar kyrkjeleg fridom frå både statleg overstyring og usunn sentral kyrkjemakt.

- Du har skrevet litt om at vi trenger helter, og at vi bør se til helgenene.
Er det en bestemt helgen eller kirkefader du setter særlig høyt, og i så fall hvorfor?
Athanasius, biskop i Alexandria på 300-talet er ein kyrkjeleiar eg set høgt. Han stod støtt i den arianske striden om Kristi person og forsvarte den nikenske trua. Han var urokkeleg i møte med politisk press og betalte dyrt for sitt engasjement. Dessutan løfta han fram ørkenfedrane som åndelege rettleiarar.

- Er det noen person i vår egen tidsepoke som særlig har inspirert deg?
Prestekolleger som i fyrste generasjon av Den nordisk-katolske kyrkja ofra løn, karriere, omdøme og tok store personlege omkostningar for det dei trudde var rett og sant. Dei er åndelege heltar det står respekt av. Og det vil gro i deira spor. Sjølv slapp eg billeg frå overgangen.

- Vår liturgi er preget av farverikt tøy, røkelse, lys, prosesjoner, resitativisk sang. Det er inspirerende for mange og fremmed for andre. Vil du si at det er en slags teater? Hvorfor/Hvorfor ikke?
Ja, det er eit teater. I kvar messe vert vi deltakarar i det kosmiske drama om mennesket og maktene. Kyrkjelyden vår tilbed og lovsyng samstemt med dei himmelske skarane. Vårt teater er ikkje for eit publikum, men vi er medaktørar i det drama der Guds lam som ber verdsens synd vert tilbedt og æra som sigerherren over synda og dødens makt. Frelsa gjeld oss med hud og hår, sansar og sinn, kropp og sjel. Dette må prege vårt liturgiske liv, som difor gjer seg bruk av fargar og harmoniar, lukter og syner. Det vakre står i det gode og det sanne si teneste.

- Coronaviruset har satt en demper på samlinger i kirken. Kan du si noe om de problemer og nye muligheter dette har medført siste år for deg og kirken?
For mange har pandemien sett både arbeid og familie i spel. Slike må vi rette ei utstrekt hand til. Men for alle har tida med lockdown også gitt nye høve til retrett og refleksjon, fordjuping og fornying. Denne tida har også vore eit ’memento mori’, ei påminning om døden. Det er nyttig og nødvendig å tenkje tanken på sin eigen død.

- Hva er dine tanker om hva vi som kirkesamfunn kan gjøre for å nå flere?
Fyrst må vi slutte heilhjarta opp om kyrkja. Menneske som går på kyrkjeveg, som talar vel om kyrkja si og er ærleg glade for henne, er eit enormt evangeliserings-potensial. Kyrkjemedlemane er kyrkja si kontaktflate med omverda. Dagleg møter vi vener, familie, kolleger, naboar. Kvart møte på gatehjørnet, i sofakroken, over hagegjerdet og arbeidsbenken er avgjerande.
Rundt oss opplever vi at Gud meir enn før er mest til pynt. Difor gjeld det at vi er synlege og nærverande som fellesskap. Fyrst og mest gjeld det i messefeiringa. Men også i det offentlege rom må vi stå fram. I sosiale medier. I debattspalter. Apostelen skriv at Anden og vatnet og blodet vitnar om Kristus, og den som trur på Guds son har vitnemålet i seg. Det må vi leve etter.

- Kan du si noe om det er forhold eller utfordringer som vi i vår kirke internt og som enkeltlemmer bør arbeide mer med og bruke mer tid og fokus på?
Vi er ei ung kyrkje som står i ein lang tradisjon. Alle vi som er konvertittar treng å bruke tid og tankar på å utdjupe og konsolidere vår tru og praksis som katolske truande. Det handlar om slikt som å verdsetje og bruke regelmessig dei heilage sakramenta, søkje innsikt i ’den udelte kyrkja si tru’, ikkje ta kyrkja si for gitt som eit offentleg tilbod men slutte opp om og ta ansvar for henne og aktivt søkje etter sine nådegåver og tenesteoppgåver.
Vi må som kristne også i stadig større grad innstille oss på å leve som minoritet i samfunnet. Ikkje lenger kan vi ta for gitt at kulturen vi lever i, gir oss støtte, motivasjon eller rom for det vi trur. Så lenge vi vert tolt, må vi glede oss over det. Men vi treng å førebu oss på trongare tider.

- Er det noe du vil tilføye som jeg ikke har stilt spørsmål om?
Fleire stadar i landet har vi små trusfellesskap, nokre er på veg opp og andre står så vidt på eigne bein. Det er meir krevande å vere få enn å vere mange, og det er ei viktig bøneoppgåve og eit kall å hjelpe desse til å bli fleire og å rekruttere nye diakonar og prestar til teneste.

Takk for at du stilte opp til intervju, og har gitt oss dine gode refleksjoner. Vi ønsker deg til lykke med din gjerning og håper at bispevigselen nå kan gjennomføres til høsten uten ytterligere utsettelse.

Erik Matias Parmer

__________________________________

Nyhetsbrev

Rakel Målfrid Ramberg til minne

Rakel døde 12. november 2022, 94 år gammel. Hun har betydd mye for oss i Den nordisk-katolske kirken ved at hun i 2015 begunstiget vår kirke med en stiftelse og ga gården sin til denne stiftelsen.

Onsdag kveld 23. november ble det feiret en verdig og vakker rekviem-messe for Rakel i st. Johannes døperen, Oslo ved fr. Asle, diakon Håkon og sangerne Margareta og Kirsti, og noen deltakere i kirkebenkene. Tor Arne holdt minnetalen for Rakel (se www.nordiskkatolsk.no ) Tekstene for dagen var Job 19, 23-27; 1 Kor 3, 11-17; Matt 25, 1-13. Koret sang vakkert bl. a. «Fra det dype» (Salme 130), og vi alle sang «Eg veit i himmerik ei borg», alle vers.

Torsdag 24. november ble Begravelsen holdt i kapellet på Lillohjemmet på Grefsen. Prest Øyvind Remmen fra Den norske kirke ledet begravelsen. Fem personer fra Dnkk var blant de fremmøtte. Sangene som ble sunget var «Min Jesus, du som legedommen eier», som Rakel kunne godt, og Simeons lovsang. Ingrid var forsanger. Presten fremførte minneordene som Rakels slektning Arne Østreng hadde laget og Ingrid holdt minneord om Rakel fra Stiftelsen Seter gård og Dnkk. En vakker krans i gult og hvitt fra Stiftelsen Seter gård sto ved Rakels kiste.

Minneordene viste glimt fra Rakels liv. Hun vokste opp som den yngste av fem søsken på Seter gård som foreldrene Ragna og Marius Ramberg eide. Etter eksamen artium tok hun juridisk embedseksamen på Universitetet i Oslo, flyttet til Oslo og arbeidet som jurist ved Oslo ligningskontor til hun gikk av med pensjon 70 år gammel.

Rakel var en ressurssterk person, var arbeidssom og engasjerte seg ikke bare i jus-faget. Hun var opptatt av landbruk og selvforsyning, drev med honningproduksjon, jobbet på et hagesenter i Oslo i flere år, foreleste i jus på Vinterlandbruksskolen der hun også selv tok eksamen etter hvert.

Etter at foreldrene døde, drev hennes bror Reidar Seter gård, med mye god hjelp av Rakel. Etter hvert kjøpte Rakel hus i nærheten av Seter og flyttet dit. Da broren døde, overtok hun ansvaret for gården og gårdens drift.

Rakels ønske var å gi gården til en kirke som praktiserte tradisjonell kristendom og tok vare på arven fra den første kristne tid. Dette så hun som Guds vilje. Vi i Dnkk har kjent Rakel fra hun ga oss gården. Som medlem av styret i Stiftelsen Seter gård bodde jeg på gården den første tiden. Da fikk jeg god anledning til å besøke Rakel og bli kjent med henne. Jeg besøkte henne jevnlig også etter at jeg flyttet fra Seter, og etter at Rakel senere flyttet til Hobøl bo- og rehabiliteringssenter på Knapstad (2021) og Lillohjemmet på Grefsen (høsten 2022).

Rakel var en kunnskapsrik person og en interessant samtalepartner. Hun hadde framtidsretta tanker om gårdsdrift, om økologisk drift, om verneverdig skog og flere ting som vi etter hvert har gjennomført og som vi jobber videre med å iverksette. Hennes omtanke for barn og dyr var spesiell. Hun hadde sans for kvalitet og det skjønne. Interessen for sang og musikk hadde vi felles. Hun hadde både orgel og piano i huset. Ofte sang vi sanger fra lekmannstradisjonen i Trøgstad når vi møttes.

Jeg er takknemlig for alle gangene jeg fikk besøke Rakel.
Vi i Stiftelsen Seter gård og den Nordisk-katolske kirke kjenner stor takknemlighet for hennes store gave til oss. Vi lyser Guds fred over Rakels minne.

Ingrid

Den nordisk-katolske kirke har fått en ny prest, ny diakon og ny subdiakon!
Begivenhetsrike dager under biskopens visitas i St. Mikael 29/9-2/10. 2022

Ved Mikkelsmess 29. september 2022 ble diakon Erik Matias Parmer ordinert til prest av biskop Ottar Mikael Myrseth. Ordinasjonen fant sted i St. Mikael kirke under biskopens årlige visitas. Vår kirke gleder seg stort over at Erik Matias har stilt seg til rådighet for prestetjeneste hos oss!

Biskop Ottar Mikael talte over Joh 15,9-17: «Likesom Faderen har elsket mig, så har jeg elsket dere; bli i min kjærlighet!» Han holdt frem at Kirken har en hellig orden der Gud Fader er hode for Kristus og Kristus er hode for menigheten. De kirkelige embeter er del av denne orden, men på en slik måte at tjenesten for menigheten og for nesten er det viktigste. Han anbefalte videre å lese «En landsbyprests dagbok» av Georges Bernanos. Prestens kamp i tjeneste og bønn er normalt ikke spesielt gloriøs!

Ordinasjonsliturgien inneholder flere momenter som viser oss prestens særskilte ansvar og forpliktelse. Presten blir betrodd å feire den hellige nattverd og får høre at «han står i Kristi sted, for ved denne tjeneste fullbyrdes de troendes åndelige offer». Han får overrakt prestestolaen som Herrens åk (Matt 11,29) og messehagelen som et tegn på nestekjærlighet. Biskopen salver prestens hender og ber om at Herren må hellige dem slik at «det de velsigner velsignes, og det de innvier innvies». Så blir ordinandens hender bundet sammen, og tankene ledes til Jesu ord til Peter i Joh 21,18. Ved slutten av messen mottar den nyordinerte myndighet til å forlate synder (Joh 20,22-23), og lover lydighet til nåværende og kommende biskoper.

Etter gammel skikk ba så biskop Ottar om få fader Eriks velsignelse, og mange i forsamlingen gjorde det samme.
Etter messen var det kirkekaffe, taler og gaveoverrekkelser. Familien Parmer stilte fulltallig, og av menighetens folk kom det besøk helt fra Vestlandet.

Gleden og festen fortsatte søndag 2. oktober da fader Erik feiret sin første messe med biskopen til stede.
I denne messen ble Ashour Isak innsatt som subdiakon og Anders Beda Hjortaas ordinert til diakon. Biskopen talte gode, rettledende og oppmuntrende ord til begge to og foretok innsettelse og ordinasjon. Ashour Isak kom til Norge som flyktning fra Syria i 2015, og har siden 2016 da han kom til Sarpsborg vært en meget trofast t messedeltager i St. Mikael.

Ashour er 22 år gammel og studerer ved høyskolen i Halden. I St. Mikael har han tjenestegjort som Ministrant, og ble i 2020 innsatt som Akolytt. Under innsettelsen som subdiakon, ble han ikledd tunika og manippel og overrakt kirkens kar som han skal ha ansvar for. Deretter ble han overrakt tekstboken og leste dagens episteltekst som er en del av hans nye tjeneste.

Anders Beda har vært med i St. Mikael kirke helt fra begynnelsen, og har i en årrekke gjort tjeneste som subdiakon. Anders Beda og hans tjeneste er godt kjent av alle i Dnkk. han er en av veteranene for å bruke denne benevnelsen. Under ordinasjons-sermonien ble han ikledd diakonstola og dalmatika som er diakonens liturgiske klær. Deretter ble han overrakt evangelieboken og sang dagens evangelium som er en av diakonens tjeneste-oppgaver. Sammen med den nyordinerte presten gjorde han så alterdiakon-tjeneste i messen. Under kirkelunsjen ble det holdt taler og overrakt gaver.

Vi ønsker Guds rike velsignelse over disse våre kjære tre brødre!

Diakon Håkon Johannes og Fader Tore Andreas

_______________________________

Se kirkens messevideo

Du finner messer og andre innslag fra Den nordisk-katolske kirke på Youtube. (Se her.)

_______________________________

Kart til kirken / Kilevoldveien 26

St.Mikael Kirke

Siste oppdatering: 06-Feb-2023

Messefeiringen

Nattverdsgudstjenesten er det grunnleggende i menighetens virksomhet og liv. Her kommer Gud selv til oss, gjennom Jesus Kristus. Dette mysterium bærer i seg hele grunnlaget for vår tro.

Messer framover i St. Mikael 2023

Høymessene begynner kl. 11.00

Ny tidebønnbok ankommet!