++ Hovedside

++ Aktiviteter

++ Bilder

++ Kontakt

++ Dnkk

++ Bergen

++ Oslo

++ Trondheim

+ + Ålesund

++ Seter Gård

++ Arkiv

++ Blogg

++ facebook

 

Kirkeåret

Epifaniatiden og Kyndelsmess

 

Epifania er 6. januar. I 2019 faller dagen på søndag. Epifania betyr åpenbaring. Søndagen kalles også Kristi åpenbaringsdag, tiden åpenbaringstiden. Denne tiden kan i vår kirke maksimalt inneholde 6 søndager, avhengig av når påsken kommer. I år er det 5 slike søndager.

På Epifania feirer kirker i vestlig tradisjon vismennenes hylling av Jesusbarnet. Dagen er derfor også kalt Hellige tre kongers dag. På 1. søndag etter Epifania feirer vi Jesu dåp i Jordan.

Ellers står vannet sentralt tekstene for tiden etter Epifania. 3. søndag etter Epifania handler om Jesu første under, da han gjorde vann til vin i bryllupet i Kana i Galilea.

Likeledes er teksten om den samaritanske kvinnen ved brønnen en tekst for epifaniatiden. I det hele er Jesu makt og herlighet sentral i tiden etter Epifania. Fokuset er rettet mot Jesu guddommelighet, mens det i Julen er mest rettet mot inkarnasjonen, Guds menneskevorden.

2.februar feirer kirken Kyndelsmess. Kyndelsmess er en av kirkens mariadager, også kalt Marias tempelgang. Kyndel har med lys å gjøre.
På denne dagen, 40 dager etter Herrens fødsel, ble han etter lovens bud frembåret i templet. Vi hører teksten om Simeon og Anna i Tempelet. Simon tar Jesusbarnet i sine armer og priser Gud for dette under. Han nevner Jesus som ”et lys til åpenbaring for hedningene”. Av den grunn har det på Kyndelsmess fra gammelt av vært tradisjon å velsigne kirkens lys.

Simeons lovsang (Nunc Dimittis ) har funnet veien inn i kirkens kveldsbønnen (Kompletoriet).
De liturgiske fargene for Epifania og Kyndelsmess er hvit, mens de øvrige søndagene etter Epifania har grønn farge.

Vår bønn for Epifaniatiden er at Jesu herlighet og makt må bli mere og mere klar for oss, og at vi kan være lys som skinner til hans ære og vår nestes gavn.

Fr. Tore Andreas

 

 

_______________________________

Se kirkens messevideo

Du finner messer og andre innslag fra Den nordisk-katolske kirke på Youtube. (Se her.)

_______________________________

 

Ashour Isak:
Kirkens nye akolytt

Intervjuet av Tore Andreas Andersen


- Ashour, da du var 15 år kom du sammen med mor, far og en bror til Norge høsten 2015. Kan du fortelle litt om oppbruddet fra Syria og reisen deres?

- Før krigen begynte i Syria i 2011, hadde vi ikke tenkt å forlate hjemlandet vårt. Da krigen satt i gang, var det ikke så farlig for oss som bodde så langt nord i landet. Vi hørte bare at det var uro i staten og folket. Etter et par år begynte situasjonen å bli farligere og farligere. Vi kjente at det ikke var trygd der lenger. Familien min begynte å søke etter et trygt sted vi kunne oppholde oss i, men hvor og hvordan viste vi ikke. Vi bestemt oss for å reise til Libanon, siden der var det tryggere. Derifra startet reisen vår. Reisen i seg selv vil det ta veldig lang tid til å snakke om. Den var rett og slett «forferdelig». Jeg har fått oppleve mye rart gjennom reisen. Blant annet søvnmangel, sult, kulde osv. Det verste av alt var, at vi reise uten å vite hvor vi var der og da, og hvor skulle vi havne? Til slutt endte vi opp i Norge.

- Hvordan synes du at dere ble tatt imot i Norge?

- Jeg synes at det ikke var så bra, fordi da vi kom til Norge ble vi satt inn i en plass fullt av folk i tre dager. Der var det ikke plass til å sove engang. Vi sov sittende i de tre dagene. Den fjerde dagen fikk vi beskjed om at vi skulle gi fingeravtrykk og en del informasjon om oss. Deretter ble vi sendt til et asylmottak. Vi var takknemlige for det mottaket vi fikk. Da kunne vi endelig få hvilt ut etter den lange reisen. Etter hvert begynte vi å tenke, skal vi reise tilbake? Vi ble sittende i asylmottak rundt ett og halvt år. Vi byttet rundt 8 til 9 asylmottak. Hver gang vi skulle flytte, fikk vi samme tanker og følelser som vi hadde under reisen vår. Det var slitsomt å bli minnet på det man hadde opplevd gang på gang.

- Dere kom i kontakt med St. Mikael kirke i 2016. Hvordan opplevde dere å bli mottatt i menigheten?

- Da vi kom i kontakt med St. Mikael Kirke i 2016, var det en lettelse både i kroppen og i tankene. Man kan sammenligne det med en åndelig medisin. Ja, jeg mener det, det var slik jeg og min familie følte det.

- Dere tilhørte Den assyriske kirke i Syria. Hvordan opplever du at vår kirke er i forhold til det du var vant med i Syria?

- Jeg opplever at det er nesten det samme som i den assyriske kirke vi pleide å gå i.

- Lengter du mye tilbake til Syria?

- Selvfølgelig gjør jeg det, men nå er det ikke så mye igjen der lenger. Alle de jeg kjente, blant annet venner og slikt er ikke der lenger. Så nå tenker jeg å bygge meg selv opp igjen, fordi livet stopper ikke på et sted!

- Det er vel til god hjelp at du har så mange av din nærmeste familie her, og at dere nå har kjøpt eget hus?

- Ja, vi prøver å samle oss slik som vi var før. Dette er første steget for å komme i mål.

- Finner du deg vel til rette i Norge i forhold oss innfødte osv?

-Ja, jeg tror det, fordi jeg føler at jeg er på den rette veien som fører til å bli en del av det norske samfunnet.

- Har du opplevd å bli mobbet i Norge fordi du er en innvandrer?

- Nei det har jeg ikke.

- Det var godt å høre! Du har vært og er en meget trofast messedeltager i St. Mikael. Etter hvert har du tjenestegjort som ministrant, og i høst ble du innsatt som akolytt. Kan du si litt om hva troen og tjenesten betyr for deg?

- Troen preger min personlige identitet og den tjenesten jeg gjør forsterker meg på mange områder i livet mitt.

- Du går nå siste året på videregående, og som jeg vet er du meget arbeidsom og gjør det meget bra. Hva er dine planer etter videregående og ditt fremtidige yrkesvalg?

- Jeg tenker å ta en høyere utdanning, slik at den kan sikre meg og min fremtid. Til høsten skal jeg søke på økonomi og administrasjon ved Høyskole i Østfold.

- Hvordan ser du på dette å ha tjeneste i kirken i ditt liv framover?

Jeg er veldig fornøyd med den tjeneste som jeg har nå. Jeg er ikke så opptatt av å stige i tjeneste, men jeg er opptatt av å gi det beste av meg selv.

- Hjertelig takk for dette Ashour. Det var veldig fint å høre. Vi er veldig glade for at du er kommet til St. Mikael kirke, og setter meget stor pris på deg. Må Herren Jesus Kristus styrke, lede og bevare deg gjennom livet!

 

Aktiviteter

Innsettelse av Akolytt


Syttende søndag etter pinse, 27.09.20, foretok vår valgte biskop Ottar Mikael Myrseth en høytidelig akolyttinsettelse av Ashour Isak. Ashour, født i 2000, er assyrer og kom til Norge som flyktning fra Syria sammen med sin familie i 2015.
Siden 2016 har de funnet sitt åndelige hjem i St. Mikael kirke. Ashour går nå siste året på Greåker videregående skole.

Siden 2018, har Ashour gjort tjeneste som ministrant (medhjelper) i kirken. Det har tatt tid med å få ordnet hans medlemskap i Den nordisk-katolske kirke, men nå er dette i orden. Det er meget gledelig at det nå kunne foretas en formell innsettelse av ham til tjenesten.
Akolytt er en gammel tjeneste i kirken. Grunnbetydningen av ordet er ledsager/tjener. Akolytten har som hovedansvar å tenne alterlysene og de øvrige kirkens lys. Videre har han ansvar for at elementene til nattverdfeiringen er på plass. Som Akolytt skal Ashour ved subdiakonens fravær og når det kreves bistå presten og diakonen.
Ashour viser stor iver og trofasthet i sin tjeneste, og er ved hele sin væremåte til stor velsignelse og glede for vår menighet. Vi takker Gud for Ashour og ber om velsignelse over ham
og hans tjeneste i kirken.

Fr. Tore Andreas


 

Kart til kirken / Kilevoldveien 26

 

 

St.Mikael Kirke

 

 

Den nordisk-katolske kirke

Nyhetsbrev

I oktober / desember

Bibeltime ved fader Tom Hængsle

Tirsdag kveld 7.12. hadde St. Mikael besøk av fader Tom. Han hadde som tema visdomslitteraturen i Bibelen. Innledningsvis belyste han hva som menes med visdomslitteraturen i GT, som er Salomos ordspråk, Predikeren og Jobs bok. Disse taler om Gud som skaper. Hovedsaken hans var en gjennomgang av Jobs bok. På sin sedvanlig klare og oppbyggelige måte la fader Tom fram hvordan historien med Job lærer oss at Gud har en skjult side som gjør at lidelsens årsaker ikke alltid er åpenbare for oss. Som det står i en salme: Gud bor i et lys, dit ingen kan gå, Gud kan ingen sjå og ikkje forstå. (NoS 128). Men paradoksalt nok er det derfor han skal tilbes.

Mange hadde ordet etter bibeltimen. Samtalen viste stort utbytte av og takknemlighet for den opplysning fader Tom bragte, som var om et tema fra Skriften som det med rette ble hevdet det snakkes for lite om. Han ble ønsket velkommen tilbake om ikke for lenge.

 

Intervju med DNKKs nye biskop, generalvikar og erkedegn
Intervjuet av diakon Håkon Johannes

Den nordisk-katolske kirke har fått ny biskop for Skandinavia stift. Og biskop Ottar Mikael har i tråd med DNKKs statutter utpekt ny generalvikar, fr. Asle Ambrosius, og ny erkedegn, fr. Lauritz Elias. Under Gran-stevnets festvesper 30.10.21 ble disse innsatt i sin nye tjeneste og bedt for av biskopen. Tidligere på dagen fikk undertegnede en samtale med alle tre for å høre mer om deres oppgaver og arbeidsfordeling.

Bp Ottar
Erkedegn og generalvikar er tradisjonelle embeter i et bispedømme, knyttet til en biskop. Det dreier seg om hjelpetjenester og om å være stedfortreder i noen sammenhenger, f.eks. administrativt. Til sammen vil vi fungere som en ledergruppe for kirken og som et arbeidsutvalg, blant annet for Kirkerådet.

Fr. Asle
Ja, for meg gjelder det å bidra slik at biskopen bevarer kreftene og trenger minst mulig vikar. Erkedegnen er den som følger biskopen på jevn basis og bistår ham. Jeg må få understreke at generalvikar og erkedegn er der for biskopen. Det er biskopen som definerer vår tjeneste. Husk hvordan Aron og Hur støttet armene til Moses slik at slaget kunne vinnes! (2 Mos 17) Jeg ser frem til arbeidet som ledergruppe der biskop Ottar kan dele planer og visjoner, men også sine bekymringer med oss.

Fr. Lauritz
Et annet viktig bilde på støtte og hjelp er Jesus som vasker disiplenes føtter. Det må vi tre gjøre for hverandre og deretter i det øvrige kleresiet og for folket.

Bp. Ottar
Vi må sikre ordninger som skal bære det åndelige livet i kirken. Vi har begynt å gi ut tidebønnsbøker, vi skal gi ut liturgiske bøker, og vi skal lage samarbeidsformer i kleresiet og mellom alle i kirken.

Fr. Lauritz
I Viken prosti er vi allerede i gang med å utveksle tjenestegjørende kleresi noen ganger i året.

Bp. Ottar
Vi må tenke rekruttering på flere plan. Vi må skaffe flere prester. Vi må hjelpe folk til å leve misjonerende liv. Vi må være en kirke som bringer folk til Kristus.

Fr. Asle
Vi er et lite fellesskap, men hvert medlem som er på messe og blir sendt ut, har mange kontaktpunkter. Det gjelder at vi ikke bare går i kirken på søndag, men er bevisste kirkemedlemmer hele uka.

Fr. Lauritz
En menighet har medlemmer med forskjellige nådegaver, forskjellig bakgrunn, utdannelser og yrker. De kan gi hverandre mye god støtte og hjelp i tillegg til den sjelesorg de får fra sin prest. Her tror jeg vi har mange kapasiteter som ennå ikke er tatt i bruk. I tillegg til bibeltimer, foredrag og annen opplæring trenger vi samtaler i menighetene for å løfte frem ressursene blant de troende.

Bp. Ottar
Ja, den gode hyrde kjenner sine, og det må vi også gjøre med våre folk. Vi må vite hva folk trenger, noen ganger oppmuntring og støtte, andre ganger oppgaver og utfordringer.

Fr. Asle
Og det gjelder ikke minst for kleresiet. Det er en stor oppgave for biskopen å løfte frem hver enkelt tjenestegjørende og la nådegavene være i bruk.

Samtalen fortsatte med noen betraktninger over bispefelleskapet i Scranton-unionen. Det er lang vei over Atlanteren, og pandemien har innskrenket kontakten til nettmøter. Men nå har Den nordisk-katolske kirke for første gang to biskoper som utgjør et fellesskap, og i august 2022 er det planlagt kirkestevne i Oslo med besøk fra USA.

 

Begivenhetsrike dager i St. Mikael!

Ottar Mikael og diakonene Erik Matias og Håkon Johannes

Fra søndag 26. t.o.m. 29. september hadde vi besøk av snart-biskop Ottar Mikael.
Etter å ha vært foredragsholder på oldkirkelig forum i Halden lørdag 25. deltok han på messen på søndag. Søndag til onsdag hadde han samtaler med menighetens ulike tjenere og med menighetsrådet. Besøket ble avsluttet med en godt besøkt messe på Mikkelsmess hvor også bl.a. biskop Roald og erkedegn Tom Hængsle deltok, og hvor og snart-biskop Ottar Mikael prekte.

På søndagen messe hilste Ottar Mikael menigheten. Han brukte de tre engelske ordene
Man – Movement – Monument for å beskrive hvordan et engasjement i f.eks. en kirke
kan utvikle seg. Det som starter med entusiastiske mennesker, kan utvikle seg til en bevegelse som river med seg mange, men kan også ende opp som et forsteinet monument.
Det har hendt før, men bør ikke skje med oss, sa han. Vi er ei ung kirke med mye engasjement. Vi er i bevegelse. Vi har levende gudstjenester. Disse gudstjenestene starter når hvert menighetslem legger ut hjemmefra på vei til kirken, går inn kirkedøren, og lar seg engasjere i liturgien. Denne bevegelsen vitner for folk om tro og om at her er det noe viktig å være med på. Det er det vi treng for at vår movement ikke skal forsteines. Slik smitter tro mellom menneskene. Slik blir mennesker frelst og fortapte døtre og sønner finner hjem til Faderen, avsluttet Ottar Mikael.

Håkon Johannes

Mikkelsmess, menighetens patronsfest, ble nok en merkedag i menighetens liv.
Denne gang skjedde det ved at vår subdiakon Håkon Johannes Andersen ble ordinert til diakon av Biskop Roald Nikolai. Håkon er tiltenkt tjeneste som diakon i St. Johannes menighet i Oslo, derfor var det ekstra gledelig å se mange venner fra Oslo her.

Etter messen var det kirkekaffe. Biskop Roald Nikolai satte i sin hilsen til Håkon Johannes ord på det mange kjenner på, nemlig at Håkon besitter visdom og forstand allerede før han får embedet! Han overrakte sin personlige pyx (liten metalleske til bruk for oppbevaring av oblater) til bruk ved bl.a. sykekommunion. En gest med stor symbolsk verdi!

Det ble hilsninger og gaver bl.a. fra menigheten ved sogneprest Tore Andreas og fra prost Asle Ambrosius. Alle uttrykte stor glede over at Håkon så villig går inn i tjenesten.
Bløtkake og kaffe til alle avsluttet et gledelig dag og et begivenhetsrikt besøk av Ottar Mikael.

 

 



Ny tidebønnbok ankommet!

I en fin og hendig bok presenteres bønnene fra Agnar Sandviks bok fra 1948, Norsk Tidebønn - La oss alle be, med noter.

Ingrid Gjertsen og undertegnede har gjennom flere år arbeidet med å tilpasse gregorianske melodiformler, antifoner og hymner til bønnene i Sandviks bok. Dette arbeidet har nå munnet ut i en praktisk bok med fire tonesatte tidebønner til hver dag i uken. Det er Davidssalmer, hymner, bibeltekster, nytestamentlige cantica og forbønner. Kveldsbønnene hadde Sandvik selv funnet toner til og her har også de øvrige bønnene fått melodier fra samme tradisjon – den gregorianske – og fra norsk folketonetradisjon.

Prøveheftene vi har brukt hittil i kirken og på samlinger i hjemmene, blir nå byttet ut med en splitter ny bok med alle ukens bønner samler på ett sted.

Ikoner malt av Ove Grant Svele pryder sidene innimellom og taler til oss på sin måte.

Boka selges for kr. 250,- og anbefales på det varmeste.

Anne Gunn Pettersen

 


 

 

 


 


Siste oppdatering: 06-Jan-2022

Messefeiringen

Nattverdsgudstjenesten er det grunnleggende i menighetens virksomhet og liv. Her kommer Gud selv til oss, gjennom Jesus Kristus. Dette mysterium bærer i seg hele grunnlaget for vår tro.

 

Messer framover i St. Mikael

Høymessene begynner kl. 11.00

Messeliste 2022

II tekstrekke.

6.1. Epifania, kl. 18.00
De hellige tre konger
Jes 49,5-7
2 Kor 4,3-6
Matt 2,1-12

9.1. 1. søndag etter Epifania
Herrens dåpsfest
Jes 43,1-4
1 Joh 3,1-10
Joh 1,29-34

16.1. 2. søndag etter Epifania
Herren kommer til sitt tempel
Jes 12,2-6
Kol 3,12-17
Luk 2,42-52

23.1. 3. søndag etter Epifania
Jesus viser sin herlighet
Jes 55,1-4
Åp 19,6-10
Joh 4,5-26

30.1. 4. søndag etter Epifania
Jesus skaper tro
Jes 45,22-24
Gal 2,16-21
Joh 4,27-42

2.2. Kyndelsmess, kl. 1800
Mal 3,1-5
Hebr 2,14-18
Luk 2,22-40

6.2. 5. søndag etter Epifania
Jesus er vårt sikre håp
Job 38,1-11
2 Tim 1,7-10
Matt 14,22-33

13.2. Septuagesima
Guds ufortjente nåde
Esek 18,20-29
1 Kor 3,7-15
Luk 17,7-10

20.2. Sexaagesima
Guds levende ord
Jer 23,23-29
Hebr 4,1-13
Joh 6,60-69

27.2. Quinquagesima . fastelavn
Guds lidende kjærlighet
Jes 52.13-15
1 Kor 1,18-25
Mk 10,32-34.46-52

 

 

________________________________....

.Julen i kirken

_________________________________

.......

Tidligere aktiviteter

250-årsjubileum for Hans Nielsen Hauges fødsel

Lørdag ettermiddag 13. november var en flokk interesserte tilhørere samlet i St. Mikael kirke til et jubileums-program om Hans Nielsen Hauges og Haugebevegelsens betydning for salmesangen. Haugebevegelsen var i særlig grad en sangvekkelse. Vekkelsen medførte sterk økning i sang-aktivitet. Eldre salmer fikk ny aktualitet, pietismens salmer ble tatt i bruk og nye ble skapt. Hauge la stor vekt på sangen og dens virkning, han omtaler sangen i mange av sine skrifter. For ham er sangen ikke «pausemusikk» men like viktig som det talte og leste ord, og han oppfordrer sine venner til å synge. Hans salmebok Sande Christnes udvalgte Psalmebog (1799) ble en bestselger og kom i mange opplag utover 1800-tallet. H. A. Brorson er Hauges hovedkilde, og 53 av i alt 111 salmer i salmeboken er fra Brorsons Troens rare Klenodie (København 1739). Brorson ble lekfolkets store favoritt, og Hauge har mye av æren for Brorson-salmenes sterke posisjon i Norge. Her ble Brorsons salmer sunget til egne folkemelodier i flere generasjoner før de kom i kirkelig bruk. Fruktene av haugianernes sangvekkelse fikk virkning i ettertid, og er merkbar også i dag. Et av bevisene på dette er dagens folkesangere, der Hauges sang-ideal og Brorsons salmer lever videre. I St. Mikael denne dagen fikk vi gleden av å høre folkesanger Ingunn Skjefoss fra Hobøl i Østfold synge salmer av Brorson og andre diktere på folkesangernes repertoar. Ingrid Gjertsen holdt innlegg om dagens tema.

 

Årsmøtet 14.mars 2021.

I år fikk vi i motsetning i fjor avholdet vårt årsmøte på den datoen vi hadde bestemt. Imidlertid var dette på hengende håret, da det var like før det kom mye strengere smitteverntiltak. Det var ikke så mange av menighetens medlemmer som deltok, men vi var beslutningsdyktige.

Årsmøtet forløp på vanlig måte. Sognepresten ønsket velkommen, og overga ordet til fr. Lauritz som ledet møtet på en god og effektiv måte. De på forhånd utsendte rapporter, arbeidsplaner, regnskap og budsjett ble gjennomgått. Alt ble godkjent og vedtatt med noen små endringer og tillegg.
Medlemmer til menighetsrådet som var på valg, var Eli Brandt Ihlebæk og Tor Arne Mørkved. Begge ble gjenvalgt for en ny periode.

2020 ble et meget spesielt og uvanlig år. Koronapandemien og alle smitteverntiltakene gjorde at messedeltagelsen ble dårligere enn vanlig. Til tross for dette har givergleden i menigheten holdt seg. Det vanlige takkofferet og givertjenesten hadde økning i 2020. Det eneste som hadde litt nedgang var ofringene til misjonsprosjektet. Dette gikk derimot ikke ut over vårt bidrag til biskop Thomas, da vi har bevilget et fast beløp.
Ved årsmøtet i 2020 så vi ikke for oss at pandemien også skulle fortsette til årsmøtet i 2021 slik som den har gjort. La oss være frimodige og legge kirken og oss alle frem for Gud i bønn.

Fr. Tore Andreas

 

Biskop elect, fr. Ottar Mikael
Intervjuet av Erik Matias Parmer

- Kjære biskop elect, fr. Ottar Mikael. Kan du si litt om din oppvekst og bakgrunn?
Kampen for tilveret fekk eg lære som son til ein søndagsskulelærar på eit småbruk med geiter, hesjing, traktor og naust. Og med tre generasjonar i huset til eg var 12 år. Men langt frå kyrkje, så barnelærdomen vart henta på bedehuset. Eit år som utvekslingsstudent i USA vekte politisk engasjement. I studietida møtte eg tidleg eit høgkyrkjeleg miljø som sette preg. Eg lærte å be tidebøn, verdsetje liturgi og teologi.

- Vi har merket at ditt språk f.eks. i lectionariet er på nynorsk. Språket er en viktig del av din identitet?
Absolutt. Målet hennar mor er ein del av ryggmargen og identiteten min. Mi erfaring frå administrativt arbeid er også at nynorsk-brukarar flest kan gjere seg betre forstått på bokmål enn bokmålsbrukarar vanlegvis kan på nynorsk. Så eg trur vi er ein verdifull minoritet i samfunnet.

- Har du under studietiden eller senere fordypet deg i noe bestemt emne?
Arbeidet med ei oppgåve om vedkjenningsdanninga i den eldste kyrkja vekte interesse for oldkyrkja og kyrkjefedrane. I prestetenesta hadde eg ein lengre studiepermisjon og fordjupa meg i kyrkjekunst. Som kyrkjelydsprest erfarte eg tidleg kor viktig det liturgiske livet er, og dermed vart liturgihistorie ei interesse.

- Hva er det som gjorde at du ønsket å konvertere til å bli katolikk, og i gammelkatolsk tapning?
Utover på 1990-talet erkjente eg at endringane i Den norske kyrkja bort ifrå hennar eigen grunnvoll, var komen til ’point of no return’. M.a. gjekk det opp for meg at han som på 1970-talet ordinerte meg til prest i Dnk umuleg kunne kjenne seg att der lengre, og ikkje kunne ha blitt biskop idag. For å kunne ha ei framtid som truande og prest, trengte eg difor alternativ. Eg var den tida aktiv i Samråd på Kirkens Grunn, og vår søkjing etter alternativ førte oss i kontakt med ei gamalkatolsk kyrkje i USA og ein biskop som ville ta ansvar for oss. Der var svar på våre spørsmål og brikkane fall på plass. Eg lærte fort å verdsetje den gamalkatolske identiteten som både strekkjer seg etter den udelte kyrkja si tru og hevdar kyrkjeleg fridom frå både statleg overstyring og usunn sentral kyrkjemakt.

- Du har skrevet litt om at vi trenger helter, og at vi bør se til helgenene.
Er det en bestemt helgen eller kirkefader du setter særlig høyt, og i så fall hvorfor?

Athanasius, biskop i Alexandria på 300-talet er ein kyrkjeleiar eg set høgt. Han stod støtt i den arianske striden om Kristi person og forsvarte den nikenske trua. Han var urokkeleg i møte med politisk press og betalte dyrt for sitt engasjement. Dessutan løfta han fram ørkenfedrane som åndelege rettleiarar.

- Er det noen person i vår egen tidsepoke som særlig har inspirert deg?
Prestekolleger som i fyrste generasjon av Den nordisk-katolske kyrkja ofra løn, karriere, omdøme og tok store personlege omkostningar for det dei trudde var rett og sant. Dei er åndelege heltar det står respekt av. Og det vil gro i deira spor. Sjølv slapp eg billeg frå overgangen.

- Vår liturgi er preget av farverikt tøy, røkelse, lys, prosesjoner, resitativisk sang. Det er inspirerende for mange og fremmed for andre. Vil du si at det er en slags teater? Hvorfor/Hvorfor ikke?
Ja, det er eit teater. I kvar messe vert vi deltakarar i det kosmiske drama om mennesket og maktene. Kyrkjelyden vår tilbed og lovsyng samstemt med dei himmelske skarane. Vårt teater er ikkje for eit publikum, men vi er medaktørar i det drama der Guds lam som ber verdsens synd vert tilbedt og æra som sigerherren over synda og dødens makt. Frelsa gjeld oss med hud og hår, sansar og sinn, kropp og sjel. Dette må prege vårt liturgiske liv, som difor gjer seg bruk av fargar og harmoniar, lukter og syner. Det vakre står i det gode og det sanne si teneste.

- Coronaviruset har satt en demper på samlinger i kirken. Kan du si noe om de problemer og nye muligheter dette har medført siste år for deg og kirken?
For mange har pandemien sett både arbeid og familie i spel. Slike må vi rette ei utstrekt hand til. Men for alle har tida med lockdown også gitt nye høve til retrett og refleksjon, fordjuping og fornying. Denne tida har også vore eit ’memento mori’, ei påminning om døden. Det er nyttig og nødvendig å tenkje tanken på sin eigen død.

- Hva er dine tanker om hva vi som kirkesamfunn kan gjøre for å nå flere?
Fyrst må vi slutte heilhjarta opp om kyrkja. Menneske som går på kyrkjeveg, som talar vel om kyrkja si og er ærleg glade for henne, er eit enormt evangeliserings-potensial. Kyrkjemedlemane er kyrkja si kontaktflate med omverda. Dagleg møter vi vener, familie, kolleger, naboar. Kvart møte på gatehjørnet, i sofakroken, over hagegjerdet og arbeidsbenken er avgjerande.
Rundt oss opplever vi at Gud meir enn før er mest til pynt. Difor gjeld det at vi er synlege og nærverande som fellesskap. Fyrst og mest gjeld det i messefeiringa. Men også i det offentlege rom må vi stå fram. I sosiale medier. I debattspalter. Apostelen skriv at Anden og vatnet og blodet vitnar om Kristus, og den som trur på Guds son har vitnemålet i seg. Det må vi leve etter.

- Kan du si noe om det er forhold eller utfordringer som vi i vår kirke internt og som enkeltlemmer bør arbeide mer med og bruke mer tid og fokus på?
Vi er ei ung kyrkje som står i ein lang tradisjon. Alle vi som er konvertittar treng å bruke tid og tankar på å utdjupe og konsolidere vår tru og praksis som katolske truande. Det handlar om slikt som å verdsetje og bruke regelmessig dei heilage sakramenta, søkje innsikt i ’den udelte kyrkja si tru’, ikkje ta kyrkja si for gitt som eit offentleg tilbod men slutte opp om og ta ansvar for henne og aktivt søkje etter sine nådegåver og tenesteoppgåver.
Vi må som kristne også i stadig større grad innstille oss på å leve som minoritet i samfunnet. Ikkje lenger kan vi ta for gitt at kulturen vi lever i, gir oss støtte, motivasjon eller rom for det vi trur. Så lenge vi vert tolt, må vi glede oss over det. Men vi treng å førebu oss på trongare tider.

- Er det noe du vil tilføye som jeg ikke har stilt spørsmål om?
Fleire stadar i landet har vi små trusfellesskap, nokre er på veg opp og andre står så vidt på eigne bein. Det er meir krevande å vere få enn å vere mange, og det er ei viktig bøneoppgåve og eit kall å hjelpe desse til å bli fleire og å rekruttere nye diakonar og prestar til teneste.

Takk for at du stilte opp til intervju, og har gitt oss dine gode refleksjoner. Vi ønsker deg til lykke med din gjerning og håper at bispevigselen nå kan gjennomføres til høsten uten ytterligere utsettelse.

Erik Matias Parmer

 

 

 

 

 

 

Messens oppbygging

All jorden skal tilbe deg og lovsynge deg, de skal lovsynge ditt navn. (Sal 66)

Vi presenterer fremover viktige sider ved høymessen. Hva er ”hensikten”? Hvor kommer leddene fra? Hva betyr de? Hvordan er de brukt, utformet før og nå? Vi vil gå litt inn på hvorfor vi gjør som vi gjør. Det konkrete og fysiske ”språket”, bildene, sangen og musikken kommer vi også inn på. Men uansett hvor godt vi måtte skrive: Messen er ikke teori og historie – den lever og må erfares, leves og bes skal vi virkelig kunne fatte noe av høydene og dybdene den rommer.

 

Messen del 16

”Vi visste ikke om vi var i himmelen eller på jorden …”

Om Kirkens liturgiske klær

Overskriften er ifølge tradisjonen hentet fra den rapporten utsendingene fra fyrst Vladimir av Kiev leverte da de vendte tilbake fra Konstantinopel etter sin reise for å finne en egnet religion som kunne samle folkene i fyrstens rike. Hva var det som hadde gjort så sterkt inntrykk på dem? Det var nok flere ting, men noe av det som skal ha vært framhevet, var nettopp de liturgiske klærne som biskoper, diakoner og prester brukte.

Bruken av liturgiske klær er gammel i Kirken. Mye taler for at den går helt tilbake til den aller første tiden, kanskje helt tilbake til aposteltiden. Ja, bruken av liturgiske klær har faktisk gammeltestamentlige forbilder. I mosebøkene finner vi ganske detaljerte forskrifter for utseende og symbolikk i de klærne tempelpresteskapet, og framfor alt øverstepresten, skal bære når de forretter gudstjenestene, og med visse variasjoner finner vi liturgiske klær vi i hovedtrekk kan kjenne igjen, brukt i samtlige katolske og ortodokse tradisjoner, også i tradisjoner som i århundrer var avskåret fra kontakt med den øvrige kristenheten. Visse variasjoner er der, selvfølgelig, men likhetene er større enn ulikhetene. I det følgende skal jeg begrense meg til vår egen tradisjon og til biskopens, diakonens og prestens liturgiske klær.

Felles for både biskop, diakon og prest er at de bærer alba når messen feires. Ordet alba er latin og betyr ganske enkelt hvit. Albaen er intet annet enn den hvite dåpsdrakten, den samme drakten som også de frelste i himmelen bærer der de står for Guds trone og synger den evige lovsangen (Åp 7,9). Kirkerommet er himmelens forgård, og alteret synliggjør for oss Guds himmelske trone. Biskopens, diakonens og prestens (og andre tjenestegjørendes ved alteret) alba synliggjør at menigheten står sammen med denne skaren som Johannes fikk se.

Alba med stola båret over cassock/sutan

Vanligvis bærer de også et belte av tau rundt livet, et cingulum, igjen et latinsk ord, som kort og godt betyr belte, hverken mer eller mindre. Men beltet har en dyp symbolsk betydning, hentet fra Midtøsten. Bibelen har flere uttrykk knyttet til å binde beltet om livet. Dette var noe man gjorde når man forlot hjemmet, ga seg ut på reise. Som liturgisk plagg symboliserer beltet at vi fremdeles er underveis. Først når vi har fullført livsreisen og fullt ut er hjemme hos Gud, skal vi få legge av oss beltet.

Nå først kommer vi til de plaggene som peker ut biskop, diakon og prest for oss. Det første er stolaen. Her er det en forskjell mellom den stolaen biskop og prest bærer, og den diakonen bærer. La oss ta den siste først:

Diakonens stola bæres skrått over venstre skulder, ned mot høyre hofte. Den skal minne om den vesken diakonen opprinnelig bar for å bringe mat ut til syke og gamle i menigheten. For diakonen er stolaen en stadig påminnelse om hans ansvar for syke og gamle. Ved siden av hans liturgiske oppgaver er dette diakonens fremste oppdrag i menigheten.

Biskop og prest derimot bærer derimot stolaen hengende om halsen, rett ned foran på kroppen. Det har vært hevdet at det var keiser Konstantin som innførte stolaen som embetstegn for biskoper og prester, men dette er omdiskutert. Det som derimot aldri har vært omdiskutert, er stolaens symbolske betydning som Jesu åk (Matt 11,29–30). Dette åket legges på prest og biskop når de ordineres til sin tjeneste.

Åket var det bæretreet som landsbyens vannbærer bar vannkrukkene i. Hele landsbyen var avhengig av at vannbæreren gjorde sin tjeneste til det felles beste. På samme måten er menigheten avhengig av at biskop og prest gjør sin tjeneste til menighetens felles beste og bærer fram ordet og sakramentene. Stolaen er en vedvarende påminnelse om hva som er biskops og prests fremste oppgave.

Diakon med dalmatica

Under messefeiringen har både biskop, diakon og prest ytterligere et plagg utenpå stolaen. Og igjen skal vi begynne med diakonen. Han bærer en dalmatica. igjen et latinsk ord; det betyr noe så prosaisk som ”et plagg fra Dalmatia”. Vi kjenner dalmaticaen som et plagg hos den romerske overklassen fra en gang i det 2. århundre. Som tjenestedrakt for diakoner i den vestlige del av Romerriket ble den tatt i bruk på 300-tallet, i den østlige delen antakelig langt tidligere.

En enklere for av dalmaticaen er subdiakonens tunika, i mange gamle kilder omtalt som dalmatica minor, altså liten dalmatica. Grunnformen er den samme som diakonens dalmatica, men den er enklere utført og følger ikke nødvendigvis den liturgiske fargekalenderen. Subdiakonen bærer vanligvis ikke tunika i faste- og botstider.

Biskop og prest bærer messehagel. Denne har antakelig røtter tilbake til den aller eldste del av urkirken. Mange mener at den kappen Paulus etterlyser i 2 Tim 4,13 (”Når du kommer, må du ta med deg kappen som jeg lot bli igjen i Troas hos Karpos …”), kan ha vært en messehagel. Den symbolske bakgrunnen for messehagelen antas å være bryllupsklærne fra liknelsen om kongesønnens bryllup (Matt 22; jfr. Åp 19,8). Det var vanlig når fyrster og stormenn i det gamle Midtøsten innbød til bryllup og andre store fester, ble innbydelsen ledsaget av en festdrakt som skulle bæres på festen. Å komme kledd i annet antrekk ble ansett som en fornærmelse mot verten.

Nærmest: Subdiakon med tunika. Foran alteret fra venstre: Messehagel i semigotisk stil,
messehagel i gotisk stil, dalmatica i gotisk stil.


Messehagelen har hatt litt ulike utforminger opp gjennom tidene. Fra 1700-tallet og utover kjenner vi i de fleste vesteuropeiske landene en rettskåret form som ga stor bevegelsesfrihet for armene. I vår tid er det mest vanlig med en form som minner mer om en regnponcho. I de østlige kirketradisjonene har messehagelen utviklet seg i en helt annen retning. Vi vet ikke hva som har vært den opprinnelige formen.

Biskopens særegne liturgiske plagg er i vår tradisjon mitraen. Ordet stammer fra et gammelgresk ord – µítpa– som betyr noe så prosaisk som et pannebånd! Vi møter det første gangen i omtalen av hodepryden til kongene i det persiske riket. Etter hvert utviklet det seg til et luelikende plagg, og via omveier – antakelig med en historie som embetstegn for embetsmenn i Romerriket – endte det opp som biskoppelig hodeplagg, muligens så sent som på slutten av det første årtusen. De første avbildingene av mitraer i vest kjenner vi fra 1100-tallet, som relativt enkle, runde luer, ikke ulik en forminsket utgave av de ortodokse kirkenes bispekroner, men med de to båndene hengende ned bak. Det er dermed grunn til å anta at både den østlige bispekronen og den vestlige mitraen har samme opphav.

Ganske rask utviklet den vestlige mitraen seg til en lue – fortsatt rund, med to topper. Derfra utviklet den seg videre til den i senmiddelalderen fant den grunnformen vi kjenner hos oss i dag. Den symbolske utleggingen av mitraens form er at de to spissene er Det nye (foran med korset) og Det gamle testamente. De to båndene som henger ned bak, symboliserer Lovens to tavler. I katolsk tradisjon skal mitraen alltid være hvit eller gylden fordi biskopen alltid representerer Kristus, og Kristi farge er hvitt, evt. gyldent (Jfr. vismennenes gaver). I protestantiske tradisjoner brukes mitraer i kirkeårsfargene.

Biskopen bærer mitra når han utøver sin embetsgjerning overfor menigheten på Kristi vegne. Når han står foran Kristus på menighetens vegne, tar han den av.

NB! Under gitte omstendigheter kan også enkelte prester tillates å bære mitra. De har da en spesiell jurisdiksjon (abbeder, biskopelekt-er som har fått overdratt stiftets administrasjonsfullmakter, og noen få andre).

Prest med alba, singulum og stola, akolytt med sutan og cotta, biskop med mitra og kåpe.

Bispestaven symboliserer at biskopen viderefører Kristi hyrdefunksjon overfor menigheten. Også den viser at biskopen representerer Kristus når han utfører sin embetsgjerning.

Den såkalte bispekåpen er ikke et spesielt biskoppelig plagg. Den heter egentlig ikke bispekåpe i det hele tatt, men korkåpe og kan bæres av alle som har en ledende tjeneste ved kirkelige handlinger utenom den hellige messe, f.eks. større tidebønnsgudstjenester eller lignende. Den har sin bakgrunn i den romerske embetsmannskappen og regnes strengt tatt ikke med til de egentlige liturgiske plaggene. Den nevnes derfor her bare i forbifarten.

Cotta er en enkel korskjorte som gjerne erstatter alba under andre gudstjenester enn messen. I likhet med albaen er den alltid hvit. Den kan bæres av alle tjenestegjørende. Biskoper, prester og diakoner bærer stola utenpå, men cotta kan aldri brukes under messehagel eller dalmatica.

Sutan, eller cassock som de anglofile blant oss foretrekker å kalle den, er ikke et liturgisk plagg. Den er i utgangspunktet prestens dagligplagg, men det er de færreste prester hos oss som bruker sutan annet enn i gudstjenestesammenheng, om i det hele tatt. Ved bruk av cotta er det nødvendig å ha en sutan under.

F. Eyolf Kirill

 

_______________________________

 

Sarpsborg og Fredrikstad
ST. MIKAEL OG ALLE DE HELLIGE MENIGHET