++ Hovedside

++ Aktiviteter

++ Bilder

++ Kontakt

++ Dnkk

++ Bergen

++ Oslo

++ Trondheim

+ + Ålesund

++ Seter Gård

++ Arkiv

++ Blogg

++ facebook

 

Kirkeåret:

Treenighetstiden


Treenighetstiden er den lengste delen av kirkeåret. Den starter med Treenighetssøndag og varer frem til 1. søndag i Advent. Den liturgiske fargen for denne tiden er grønn. Symboler som ofte brukes er det gylne akset og en klase med druer.
Symbolene henspeiler på brødet og vinen i nattverden, og på såtid og høsttid.

Jesus talte om at markene var hvite til høst, og at disiplene skulle be høstens Herre drive arbeidere ut i sin høst.

Vi har feiret alle kirkeårets store fester: Jul, Påske og Pinse.
Dette er oppsummert med Treenighetssøndagen. I Faderens, Sønnens og Hellig Åndens navn starter vi det vi kan kalle kirkeårets arbeidstid. Ved sin himmelfart befalte Jesus sine disipler å gå ut i all verden og forkynne det glade budskapet for alle mennesker. Gjøre mennesker til hans disipler, til hans etterfølgere, ved å døpe dem og lære dem alt som han hadde befalt.
Frelsesverket er fullført. Gud steg ned i sønnen Jesus Kristus,
synden er sonet på Golgata, Djevelens makt er ødelagt, og døden er beseiret i oppstandelsen. Helligånden er utgytt til utrustning og kraft, og Herren Jesus er med sine alle dager inntil tidenes ende.

Dette er budskapet vi som kirke skal formidle i liv og lære. Dette er kirkens arbeidsprogram. Gå og fortell:
«Således har Gud elsket verden, at han ga sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,13.)
La meg så tilslutt si med Johan Halmrast: «Mer kunne ei engler begjære, enn gå med så salig et bud.»

Fr. Tore Andreas

 

_______________________________

Se kirkens messevideo

Du finner messer og andre innslag fra Den nordisk-katolske kirke på Youtube. (Se her.)

_______________________________

 

Ashour Isak:
Kirkens nye akolytt

Intervjuet av Tore Andreas Andersen


- Ashour, da du var 15 år kom du sammen med mor, far og en bror til Norge høsten 2015. Kan du fortelle litt om oppbruddet fra Syria og reisen deres?

- Før krigen begynte i Syria i 2011, hadde vi ikke tenkt å forlate hjemlandet vårt. Da krigen satt i gang, var det ikke så farlig for oss som bodde så langt nord i landet. Vi hørte bare at det var uro i staten og folket. Etter et par år begynte situasjonen å bli farligere og farligere. Vi kjente at det ikke var trygd der lenger. Familien min begynte å søke etter et trygt sted vi kunne oppholde oss i, men hvor og hvordan viste vi ikke. Vi bestemt oss for å reise til Libanon, siden der var det tryggere. Derifra startet reisen vår. Reisen i seg selv vil det ta veldig lang tid til å snakke om. Den var rett og slett «forferdelig». Jeg har fått oppleve mye rart gjennom reisen. Blant annet søvnmangel, sult, kulde osv. Det verste av alt var, at vi reise uten å vite hvor vi var der og da, og hvor skulle vi havne? Til slutt endte vi opp i Norge.

- Hvordan synes du at dere ble tatt imot i Norge?

- Jeg synes at det ikke var så bra, fordi da vi kom til Norge ble vi satt inn i en plass fullt av folk i tre dager. Der var det ikke plass til å sove engang. Vi sov sittende i de tre dagene. Den fjerde dagen fikk vi beskjed om at vi skulle gi fingeravtrykk og en del informasjon om oss. Deretter ble vi sendt til et asylmottak. Vi var takknemlige for det mottaket vi fikk. Da kunne vi endelig få hvilt ut etter den lange reisen. Etter hvert begynte vi å tenke, skal vi reise tilbake? Vi ble sittende i asylmottak rundt ett og halvt år. Vi byttet rundt 8 til 9 asylmottak. Hver gang vi skulle flytte, fikk vi samme tanker og følelser som vi hadde under reisen vår. Det var slitsomt å bli minnet på det man hadde opplevd gang på gang.

- Dere kom i kontakt med St. Mikael kirke i 2016. Hvordan opplevde dere å bli mottatt i menigheten?

- Da vi kom i kontakt med St. Mikael Kirke i 2016, var det en lettelse både i kroppen og i tankene. Man kan sammenligne det med en åndelig medisin. Ja, jeg mener det, det var slik jeg og min familie følte det.

- Dere tilhørte Den assyriske kirke i Syria. Hvordan opplever du at vår kirke er i forhold til det du var vant med i Syria?

- Jeg opplever at det er nesten det samme som i den assyriske kirke vi pleide å gå i.

- Lengter du mye tilbake til Syria?

- Selvfølgelig gjør jeg det, men nå er det ikke så mye igjen der lenger. Alle de jeg kjente, blant annet venner og slikt er ikke der lenger. Så nå tenker jeg å bygge meg selv opp igjen, fordi livet stopper ikke på et sted!

- Det er vel til god hjelp at du har så mange av din nærmeste familie her, og at dere nå har kjøpt eget hus?

- Ja, vi prøver å samle oss slik som vi var før. Dette er første steget for å komme i mål.

- Finner du deg vel til rette i Norge i forhold oss innfødte osv?

-Ja, jeg tror det, fordi jeg føler at jeg er på den rette veien som fører til å bli en del av det norske samfunnet.

- Har du opplevd å bli mobbet i Norge fordi du er en innvandrer?

- Nei det har jeg ikke.

- Det var godt å høre! Du har vært og er en meget trofast messedeltager i St. Mikael. Etter hvert har du tjenestegjort som ministrant, og i høst ble du innsatt som akolytt. Kan du si litt om hva troen og tjenesten betyr for deg?

- Troen preger min personlige identitet og den tjenesten jeg gjør forsterker meg på mange områder i livet mitt.

- Du går nå siste året på videregående, og som jeg vet er du meget arbeidsom og gjør det meget bra. Hva er dine planer etter videregående og ditt fremtidige yrkesvalg?

- Jeg tenker å ta en høyere utdanning, slik at den kan sikre meg og min fremtid. Til høsten skal jeg søke på økonomi og administrasjon ved Høyskole i Østfold.

- Hvordan ser du på dette å ha tjeneste i kirken i ditt liv framover?

Jeg er veldig fornøyd med den tjeneste som jeg har nå. Jeg er ikke så opptatt av å stige i tjeneste, men jeg er opptatt av å gi det beste av meg selv.

- Hjertelig takk for dette Ashour. Det var veldig fint å høre. Vi er veldig glade for at du er kommet til St. Mikael kirke, og setter meget stor pris på deg. Må Herren Jesus Kristus styrke, lede og bevare deg gjennom livet!

 

Aktiviteter

Innsettelse av Akolytt


Syttende søndag etter pinse, 27.09.20, foretok vår valgte biskop Ottar Mikael Myrseth en høytidelig akolyttinsettelse av Ashour Isak. Ashour, født i 2000, er assyrer og kom til Norge som flyktning fra Syria sammen med sin familie i 2015.
Siden 2016 har de funnet sitt åndelige hjem i St. Mikael kirke. Ashour går nå siste året på Greåker videregående skole.

Siden 2018, har Ashour gjort tjeneste som ministrant (medhjelper) i kirken. Det har tatt tid med å få ordnet hans medlemskap i Den nordisk-katolske kirke, men nå er dette i orden. Det er meget gledelig at det nå kunne foretas en formell innsettelse av ham til tjenesten.
Akolytt er en gammel tjeneste i kirken. Grunnbetydningen av ordet er ledsager/tjener. Akolytten har som hovedansvar å tenne alterlysene og de øvrige kirkens lys. Videre har han ansvar for at elementene til nattverdfeiringen er på plass. Som Akolytt skal Ashour ved subdiakonens fravær og når det kreves bistå presten og diakonen.
Ashour viser stor iver og trofasthet i sin tjeneste, og er ved hele sin væremåte til stor velsignelse og glede for vår menighet. Vi takker Gud for Ashour og ber om velsignelse over ham
og hans tjeneste i kirken.

Fr. Tore Andreas


 

Kart til kirken / Kilevoldveien 26

 

 

St.Mikael Kirke

 

 

Den nordisk-katolske kirke

Messefeiringen

Nattverdsgudstjenesten er det grunnleggende i menighetens virksomhet og liv. Her kommer Gud selv til oss, gjennom Jesus Kristus. Dette mysterium bærer i seg hele grunnlaget for vår tro.

Nyhetsbrev

I september - oktober

Begivenhetsrike dager i St. Mikael!

Ottar Mikael og diakonene Erik Matias og Håkon Johannes

Fra søndag 26. t.o.m. 29. september hadde vi besøk av snart-biskop Ottar Mikael.
Etter å ha vært foredragsholder på oldkirkelig forum i Halden lørdag 25. deltok han på messen på søndag. Søndag til onsdag hadde han samtaler med menighetens ulike tjenere og med menighetsrådet. Besøket ble avsluttet med en godt besøkt messe på Mikkelsmess hvor også bl.a. biskop Roald og erkedegn Tom Hængsle deltok, og hvor og snart-biskop Ottar Mikael prekte.

På søndagen messe hilste Ottar Mikael menigheten. Han brukte de tre engelske ordene
Man – Movement – Monument for å beskrive hvordan et engasjement i f.eks. en kirke
kan utvikle seg. Det som starter med entusiastiske mennesker, kan utvikle seg til en bevegelse som river med seg mange, men kan også ende opp som et forsteinet monument.
Det har hendt før, men bør ikke skje med oss, sa han. Vi er ei ung kirke med mye engasjement. Vi er i bevegelse. Vi har levende gudstjenester. Disse gudstjenestene starter når hvert menighetslem legger ut hjemmefra på vei til kirken, går inn kirkedøren, og lar seg engasjere i liturgien. Denne bevegelsen vitner for folk om tro og om at her er det noe viktig å være med på. Det er det vi treng for at vår movement ikke skal forsteines. Slik smitter tro mellom menneskene. Slik blir mennesker frelst og fortapte døtre og sønner finner hjem til Faderen, avsluttet Ottar Mikael.

Håkon Johannes

Mikkelsmess, menighetens patronsfest, ble nok en merkedag i menighetens liv.
Denne gang skjedde det ved at vår subdiakon Håkon Johannes Andersen ble ordinert til diakon av Biskop Roald Nikolai. Håkon er tiltenkt tjeneste som diakon i St. Johannes menighet i Oslo, derfor var det ekstra gledelig å se mange venner fra Oslo her.

Etter messen var det kirkekaffe. Biskop Roald Nikolai satte i sin hilsen til Håkon Johannes ord på det mange kjenner på, nemlig at Håkon besitter visdom og forstand allerede før han får embedet! Han overrakte sin personlige pyx (liten metalleske til bruk for oppbevaring av oblater) til bruk ved bl.a. sykekommunion. En gest med stor symbolsk verdi!

Det ble hilsninger og gaver bl.a. fra menigheten ved sogneprest Tore Andreas og fra prost Asle Ambrosius. Alle uttrykte stor glede over at Håkon så villig går inn i tjenesten.
Bløtkake og kaffe til alle avsluttet et gledelig dag og et begivenhetsrikt besøk av Ottar Mikael.

 

Bibeltime med fr. Tom Hængsle.

Tirsdag 7. desember kl. 18.00 får vi besøk av fr. Tom, som vil holde bibeltime over visdomslitteraturen i Bibelen. Han vil i særlig grad konsentrere seg om Jobs bok. Ta med bibel!
Alle velkommen.


250 års jubileum for Hans Nielsens Hauges fødsel.

I denne anledning blir det et arrangement i St. Mikael kirke lørdag 13.november kl. 14.00.
Tema: Haugebevegelsen-en sangvekkelse. Hauge la stor vekt på sangen og dens virkning. Han nevner sangen i mange av sine skrifter. Hans salmebok ble en bestselger og kom i mange opplag utover 1800 tallet. Halvparten av salmene i boken er av H.A. Brorson, som ble lekfolkets store favoritt. Brorson-salmer ble sunget til egne folkemelodier i flere generasjoner før de kom i kirkelig bruk. Fruktene av denne sangvekkelsen er merkbar også i dag.
Ansvarlige for programmet er Ingunn Skjelfoss, folkesangutøver, og Ingrid Gjertsen, folkesangforsker.

Enkel bevertning
Salg av litteratur
Frivillig kollekt ved utgangen.
Alle Velkommen.

 


Ny tidebønnbok ankommet!

I en fin og hendig bok presenteres bønnene fra Agnar Sandviks bok fra 1948, Norsk Tidebønn - La oss alle be, med noter.

Ingrid Gjertsen og undertegnede har gjennom flere år arbeidet med å tilpasse gregorianske melodiformler, antifoner og hymner til bønnene i Sandviks bok. Dette arbeidet har nå munnet ut i en praktisk bok med fire tonesatte tidebønner til hver dag i uken. Det er Davidssalmer, hymner, bibeltekster, nytestamentlige cantica og forbønner. Kveldsbønnene hadde Sandvik selv funnet toner til og her har også de øvrige bønnene fått melodier fra samme tradisjon – den gregorianske – og fra norsk folketonetradisjon.

Prøveheftene vi har brukt hittil i kirken og på samlinger i hjemmene, blir nå byttet ut med en splitter ny bok med alle ukens bønner samler på ett sted.

Ikoner malt av Ove Grant Svele pryder sidene innimellom og taler til oss på sin måte.

Boka selges for kr. 250,- og anbefales på det varmeste.

Anne Gunn Pettersen

 


 


 




 

 


 


Siste oppdatering: 14-Oct-2021

Messer framover i St. Mikael

Høymessene begynner kl. 11.00

Messeliste 2021

05.09. 15. s. e. Pinse
2 Kong 5,1-3.9-15
Ef 2,4-10
Luk 17,11-19

12.09. 16.s.e. Pinse
1 Kong 17,8-16
Gal 5,25-6,10
Matt 6,24-34

19.09. 17. s. e. Pinse
1 Kong 17,17-24
Ef 3,14-21
Luk 7,11-17

26.09. 18. s. e. Pinse
Ordsp 25,6-14
1 Pet 5,1-7
Luk 14,1.7-11

29.09. Mikkelsmess
2 Mos 23,20-22
Åp 12,7-12
Matt 18,1-10

03.10. 19. s. e. Pinse
5 Mos 6,4-9
1 Joh 5,1-5
Matt 22,34-46

10.10. 20. s. e. Pinse
Jes 43,10-13
Hebr 11,1-7
Matt 9,1-8

17.10. 21. s. e. Pinse
Jes 55,1-9
Ef 4,17-24
Matt 22,1-14

24.10. 22. s. e. Pinse
Jes 45,1-8
Fil 3,17-4,1
Matt 22,15-22

31.10. Allehelgensdag
Jes 49,8-10
Åp 7,2-12
Matt 5,1-12

07.11. 24. s. e. Pinse
Mika 3,9-4,4
1 Pet 4,12-19
Matt 23,37-24,2

14.11. s. f. Kristi kongefest
Dan 12,1-10
1 Tess 5,1-11
Matt 25,1-13

21.11. Kristi kongefest
Jes 65,17-19
Åp 20,11-21,7
Matt 25,31-46

 

________________________________....

.Julen i kirken

_________________________________

.......

Tidligere aktiviteter

Årsmøtet 14.mars 2021.

I år fikk vi i motsetning i fjor avholdet vårt årsmøte på den datoen vi hadde bestemt. Imidlertid var dette på hengende håret, da det var like før det kom mye strengere smitteverntiltak. Det var ikke så mange av menighetens medlemmer som deltok, men vi var beslutningsdyktige.

Årsmøtet forløp på vanlig måte. Sognepresten ønsket velkommen, og overga ordet til fr. Lauritz som ledet møtet på en god og effektiv måte. De på forhånd utsendte rapporter, arbeidsplaner, regnskap og budsjett ble gjennomgått. Alt ble godkjent og vedtatt med noen små endringer og tillegg.
Medlemmer til menighetsrådet som var på valg, var Eli Brandt Ihlebæk og Tor Arne Mørkved. Begge ble gjenvalgt for en ny periode.

2020 ble et meget spesielt og uvanlig år. Koronapandemien og alle smitteverntiltakene gjorde at messedeltagelsen ble dårligere enn vanlig. Til tross for dette har givergleden i menigheten holdt seg. Det vanlige takkofferet og givertjenesten hadde økning i 2020. Det eneste som hadde litt nedgang var ofringene til misjonsprosjektet. Dette gikk derimot ikke ut over vårt bidrag til biskop Thomas, da vi har bevilget et fast beløp.
Ved årsmøtet i 2020 så vi ikke for oss at pandemien også skulle fortsette til årsmøtet i 2021 slik som den har gjort. La oss være frimodige og legge kirken og oss alle frem for Gud i bønn.

Fr. Tore Andreas

 

 

 

Messens oppbygging

All jorden skal tilbe deg og lovsynge deg, de skal lovsynge ditt navn. (Sal 66)

Vi presenterer fremover viktige sider ved høymessen. Hva er ”hensikten”? Hvor kommer leddene fra? Hva betyr de? Hvordan er de brukt, utformet før og nå? Vi vil gå litt inn på hvorfor vi gjør som vi gjør. Det konkrete og fysiske ”språket”, bildene, sangen og musikken kommer vi også inn på. Men uansett hvor godt vi måtte skrive: Messen er ikke teori og historie – den lever og må erfares, leves og bes skal vi virkelig kunne fatte noe av høydene og dybdene den rommer.

 

Messen del 14

Messa som ritus

I vår individualistisk innstilte samtid kan det vere lang veg for mange å finne fram til liturgiens ånd. Messefeiringa er ikkje den einskilde truande si agefulle teneste for Gud. Ho er rett og slett ikkje oppretta for einskild bøn og gudstilbeding. Liturgien er kyrkja si offentlege handling.

I liturgien vert Gud æra av dei truande som fellesskap. Her vert den einskilde innlemma i ein større fellesskap, ein høgare einskap som frigjer han frå sine eigne bekymringar og lærer han åndeleg disiplin.

Her vert disiplar disiplinerte.
Vi er alle éin lekam i Kristus, skriv apostelen, og kvar for seg er vi lemer for kvarandre (Rom 12). Difor har dei truande heilt frå starten feira messe som fellesskap etter offentleg kjende ritual. Ordbøkene definerer ritual som handlingar som medvite vert repeterte etter faste mønster frå gong til gong.
Frå starten av overtok dei kristne viktige delar av sitt ritual frå den jødiske gudstenesta. Enkelt sagt: liturgien sin ord-del med skriftlesingar og bøner. Til dette kom nattverddelen som henta sine grunnelement frå Jesu innstifting på skirtorsdag.

Tidleg utvikla det seg liturgiske ’familiar’. Ein reknar gjerne med den aleksandrinske, den antiokenske og den romerske familien av ritual. Eit studium av denne liturgiske historia er absolutt verd det. Her nøyer vi oss med å konstatere at messeritual ikkje er program oppfunne av oss, ikkje ein konstruksjon vedteken av kyrkjemøte, men vår åndelege arv, overlevert i generasjonar. Det kallar på både ærbødig mottaking og engasjement for innleving så den rike tradisjonen kan utfalde seg også i vår generasjon.

Eit par oppbyggelege og pedagogisk nyttige hjelparar for å trenge inn i den rituelle rikdomen er å tenkje seg liturgien som ein kortversjon av heile frelseshistoria eller som den bortkomne sonen sin veg attende til fellesskapen.

Messa er altså frelseshistoria i eit nøtteskal. Det heile startar med at vi stig inn i Guds skapte verd der vi går han i møte med lovprising og tilbeding for å realisere hans formål og meining med å skape himmel og jord og oss. Straks må vi erkjenne syndefallet og at vi som syndarar ikkje kan nærme oss Den heilage utan hans tilgjeving og miskunn. Skriftlesingane frå både det gamle og det nye testamentet og bønene reflekterer så Guds leiing av sitt folk gjennom profetar, kongar og prestar heilt fram til evangeliet som gir oss Han som tok bustad mellom oss, levde som ein av oss og døydde og stod opp til vår frelse. Så fylgjer den nye pakta med det heilage bryllaupet og det mystiske måltidet.

Messa kan også forståast som den bortkomne sonen sin liturgi. Han som fall så djupt at han miste alt i eit vilt liv, men fann vegen attende til Faderen og vart på ny innlemma i den gode fellesskapen.

Den rituelle er ikkje einaste forma for tilbeding av Gud. Ein stor rikdom av personlege, folkelege og friare former har eksistert og variert på ulike stadar og til ulike tider. Dei vil vere prega av tid og stad, lynne og situasjon. Så messa er ikkje einaste kristelege møteform. Den rike variasjonen må få leve, men då er det avgjerande at vi kjenner og anerkjenner messe-ritusen sin eigenart.

Liturgien er sånn sett ikkje til å kome forbi. Liturgien vert gjerne kalla ’lex orandi’, dvs bøna si grunnlov. Andre bøneformer skal lære av liturgien, både av form og formulering, og treng jamnleg å la seg korrigere av den. Dei liturgiske bønene gir ord, namn og uttrykksformer til dei personlege og folkelege.

Dette gjeld ikkje minst når det gjeld bønelivet sitt teologiske innhald. Liturgien er også ’lex credendi’, dvs styrt av innhaldet i den kristne trua. Liturgien er samanvevd av dogmene, av trusinnhaldet.

Tanke- og trusinnhaldet i rituala kan for den uinnvigde lett oppfattast som teologi for teologar, men den som lever med i dei, vil oppdage at her er skattar kledd i klårtenkte og velsmidde formuleringar fulle av indre ljos.

«Me lyfter våre hjarto til Herren» er messa sin grunntone. Og slik hjartet treng hjerna til rettleiing, hjelp og avklaring i daglelivet, er det også i messa. Refleksjon må styre og fylgje både dagleglivet og det åndelege livet. Slik held det seg sunt og helsesamt. Sameleis også med det rituelle som skal føre og bere den kristne kyrkja si gudstilbeding gjennom generasjonar. Det som ikkje kviler på sanninga, veiknar og visnar, bleiknar bort.

Slik bøn og tru heng ihop, må både ’lex orandi’ og ’lex credendi’ bere messa sin ritus.


Ottar Mikael Myrseth

_______________________________

Biskop elect, fr. Ottar Mikael
Intervjuet av Erik Matias Parmer

- Kjære biskop elect, fr. Ottar Mikael. Kan du si litt om din oppvekst og bakgrunn?
Kampen for tilveret fekk eg lære som son til ein søndagsskulelærar på eit småbruk med geiter, hesjing, traktor og naust. Og med tre generasjonar i huset til eg var 12 år. Men langt frå kyrkje, så barnelærdomen vart henta på bedehuset. Eit år som utvekslingsstudent i USA vekte politisk engasjement. I studietida møtte eg tidleg eit høgkyrkjeleg miljø som sette preg. Eg lærte å be tidebøn, verdsetje liturgi og teologi.

- Vi har merket at ditt språk f.eks. i lectionariet er på nynorsk. Språket er en viktig del av din identitet?
Absolutt. Målet hennar mor er ein del av ryggmargen og identiteten min. Mi erfaring frå administrativt arbeid er også at nynorsk-brukarar flest kan gjere seg betre forstått på bokmål enn bokmålsbrukarar vanlegvis kan på nynorsk. Så eg trur vi er ein verdifull minoritet i samfunnet.

- Har du under studietiden eller senere fordypet deg i noe bestemt emne?
Arbeidet med ei oppgåve om vedkjenningsdanninga i den eldste kyrkja vekte interesse for oldkyrkja og kyrkjefedrane. I prestetenesta hadde eg ein lengre studiepermisjon og fordjupa meg i kyrkjekunst. Som kyrkjelydsprest erfarte eg tidleg kor viktig det liturgiske livet er, og dermed vart liturgihistorie ei interesse.

- Hva er det som gjorde at du ønsket å konvertere til å bli katolikk, og i gammelkatolsk tapning?
Utover på 1990-talet erkjente eg at endringane i Den norske kyrkja bort ifrå hennar eigen grunnvoll, var komen til ’point of no return’. M.a. gjekk det opp for meg at han som på 1970-talet ordinerte meg til prest i Dnk umuleg kunne kjenne seg att der lengre, og ikkje kunne ha blitt biskop idag. For å kunne ha ei framtid som truande og prest, trengte eg difor alternativ. Eg var den tida aktiv i Samråd på Kirkens Grunn, og vår søkjing etter alternativ førte oss i kontakt med ei gamalkatolsk kyrkje i USA og ein biskop som ville ta ansvar for oss. Der var svar på våre spørsmål og brikkane fall på plass. Eg lærte fort å verdsetje den gamalkatolske identiteten som både strekkjer seg etter den udelte kyrkja si tru og hevdar kyrkjeleg fridom frå både statleg overstyring og usunn sentral kyrkjemakt.

- Du har skrevet litt om at vi trenger helter, og at vi bør se til helgenene.
Er det en bestemt helgen eller kirkefader du setter særlig høyt, og i så fall hvorfor?

Athanasius, biskop i Alexandria på 300-talet er ein kyrkjeleiar eg set høgt. Han stod støtt i den arianske striden om Kristi person og forsvarte den nikenske trua. Han var urokkeleg i møte med politisk press og betalte dyrt for sitt engasjement. Dessutan løfta han fram ørkenfedrane som åndelege rettleiarar.

- Er det noen person i vår egen tidsepoke som særlig har inspirert deg?
Prestekolleger som i fyrste generasjon av Den nordisk-katolske kyrkja ofra løn, karriere, omdøme og tok store personlege omkostningar for det dei trudde var rett og sant. Dei er åndelege heltar det står respekt av. Og det vil gro i deira spor. Sjølv slapp eg billeg frå overgangen.

- Vår liturgi er preget av farverikt tøy, røkelse, lys, prosesjoner, resitativisk sang. Det er inspirerende for mange og fremmed for andre. Vil du si at det er en slags teater? Hvorfor/Hvorfor ikke?
Ja, det er eit teater. I kvar messe vert vi deltakarar i det kosmiske drama om mennesket og maktene. Kyrkjelyden vår tilbed og lovsyng samstemt med dei himmelske skarane. Vårt teater er ikkje for eit publikum, men vi er medaktørar i det drama der Guds lam som ber verdsens synd vert tilbedt og æra som sigerherren over synda og dødens makt. Frelsa gjeld oss med hud og hår, sansar og sinn, kropp og sjel. Dette må prege vårt liturgiske liv, som difor gjer seg bruk av fargar og harmoniar, lukter og syner. Det vakre står i det gode og det sanne si teneste.

- Coronaviruset har satt en demper på samlinger i kirken. Kan du si noe om de problemer og nye muligheter dette har medført siste år for deg og kirken?
For mange har pandemien sett både arbeid og familie i spel. Slike må vi rette ei utstrekt hand til. Men for alle har tida med lockdown også gitt nye høve til retrett og refleksjon, fordjuping og fornying. Denne tida har også vore eit ’memento mori’, ei påminning om døden. Det er nyttig og nødvendig å tenkje tanken på sin eigen død.

- Hva er dine tanker om hva vi som kirkesamfunn kan gjøre for å nå flere?
Fyrst må vi slutte heilhjarta opp om kyrkja. Menneske som går på kyrkjeveg, som talar vel om kyrkja si og er ærleg glade for henne, er eit enormt evangeliserings-potensial. Kyrkjemedlemane er kyrkja si kontaktflate med omverda. Dagleg møter vi vener, familie, kolleger, naboar. Kvart møte på gatehjørnet, i sofakroken, over hagegjerdet og arbeidsbenken er avgjerande.
Rundt oss opplever vi at Gud meir enn før er mest til pynt. Difor gjeld det at vi er synlege og nærverande som fellesskap. Fyrst og mest gjeld det i messefeiringa. Men også i det offentlege rom må vi stå fram. I sosiale medier. I debattspalter. Apostelen skriv at Anden og vatnet og blodet vitnar om Kristus, og den som trur på Guds son har vitnemålet i seg. Det må vi leve etter.

- Kan du si noe om det er forhold eller utfordringer som vi i vår kirke internt og som enkeltlemmer bør arbeide mer med og bruke mer tid og fokus på?
Vi er ei ung kyrkje som står i ein lang tradisjon. Alle vi som er konvertittar treng å bruke tid og tankar på å utdjupe og konsolidere vår tru og praksis som katolske truande. Det handlar om slikt som å verdsetje og bruke regelmessig dei heilage sakramenta, søkje innsikt i ’den udelte kyrkja si tru’, ikkje ta kyrkja si for gitt som eit offentleg tilbod men slutte opp om og ta ansvar for henne og aktivt søkje etter sine nådegåver og tenesteoppgåver.
Vi må som kristne også i stadig større grad innstille oss på å leve som minoritet i samfunnet. Ikkje lenger kan vi ta for gitt at kulturen vi lever i, gir oss støtte, motivasjon eller rom for det vi trur. Så lenge vi vert tolt, må vi glede oss over det. Men vi treng å førebu oss på trongare tider.

- Er det noe du vil tilføye som jeg ikke har stilt spørsmål om?
Fleire stadar i landet har vi små trusfellesskap, nokre er på veg opp og andre står så vidt på eigne bein. Det er meir krevande å vere få enn å vere mange, og det er ei viktig bøneoppgåve og eit kall å hjelpe desse til å bli fleire og å rekruttere nye diakonar og prestar til teneste.

Takk for at du stilte opp til intervju, og har gitt oss dine gode refleksjoner. Vi ønsker deg til lykke med din gjerning og håper at bispevigselen nå kan gjennomføres til høsten uten ytterligere utsettelse.

Erik Matias Parmer

 

Sarpsborg og Fredrikstad
ST. MIKAEL OG ALLE DE HELLIGE MENIGHET