++ Hovedside

++ Aktiviteter

++ Bilder

++ Kontakt

++ Dnkk

++ Bergen

++ Oslo

++ Trondheim

+ + Ålesund

++ Seter Gård

++ Arkiv

++ Blogg

++ facebook

 

Kirkeåret:

Påsketiden


- Men nå er Kristus oppstanden fra de døde - (1Kor 15) Står dette til troende? Den salige, jubelfylte påsketid står for døren, og de mange synes ikke å la seg affisere av det. Et folks og en kirkes sekularisering, troens forvitring, fremmes ikke primært ved krefter utenfra. Nei, den fremmes fremfor alt ved at kristne ikke feirer søndager, og i særlig grad ikke feirer påskehøytiden i kirkene. Intet er - under de aller fleste forhold - viktigere! Ved å prioritere andre ”ting” forkynner vi for hele verden at dette ikke er det dypeste og viktigste som har hendt meg, deg og verden noen gang. Det som skjer i påsken - og søndagens messer - er historiens og verdens sentrum - et kultisk sentrum, et troens kraftsentrum, et sentrum i livene du og jeg lever. Det nytter ikke bare å ”vite om” påsken. Vi må dras inn i den, forvandles av den, styrkes av den og leve den. Den er en levende realitet, og den møter oss i Kirkens gudstjenester. For i påskehøytiden samler hele frelseshistorien seg i ett brennhett punkt. La oss derfor holde høytid. (1Kor 5.)

Brennpunktet heter Jesus Kristus. Alle trådene fra Adam, Abraham, Josef, Isak, Jakob og Moses; Isralesfolkets utvandring fra Egypt, gangen gjennom Rødehavet og gjennom ørkenen, tabernaklet i ørkenen, paktene, gangen over Jordan inn i det lovede land; templets oppførelse, prestenes tjeneste, tempelofringene, forsoningsdagen og påskefeiringen med påskelam og påskemåltid - alle trådene løper frem mot og veves i den store vevnad som er Herren Jesu Kristi påske.
Det hele er ganske uhørt. Apostelen sier Kristus ble født i tidens fylde. I påskens tre hellige dager, det hellige Triduum, gudstjenestene Skjærtorsdag, Langfredag og Påskenatt / Påskemorgen fremstår frelsen fortettet. Nå er tiden virkelig full. Det mest uhørte er at dette samler seg i én person: Kristi kalk er full, og han tømmer den til fulle. Og uttømmer samtidig seg selv for mitt, for ditt, for verdens liv.
En ny pakt stiftes, et måltidsfellesskap med Gud opprettes, all verdens synder sones og døden møter sin overmann. Det er fullbrakt. La oss derfor holde høytid.

Det som skjer er uten parallell. Det gamle testamente (GT) spiller en sentral rolle i Kirkens forståelse av det som skjer. Kristus er den røde tråd i GT, alt peker mot han, han er kjernen og stjernen i Skriftene. Derfor er det hele 5 lesninger fra Det gamle testamente Påskenatt. De tyder hans liv og vårt liv.

Og Skriften har mange ord for hva påsken erverver oss. I det gamle Israel var påske dødsengelens forbigang i Egypt: en redning fra døden.
Kristus seirer over synden, og dermed over døden, for syndens lønn er døden. Vi ikles udødelighet. Den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø (Joh 11). Kristus er en løsepenge, noe vi minnes om i oblaten vi mottar under nattverden. Dermed er vi frikjøpt. Israels gang gjennom Det røde hav er et bilde på dåpen. Ved dåpen til hans død blir vi lem på hans legeme og borgere i hans rike. Derved er vi gjenfødt.

Og Kristus er Guds lyteløse lam: vårt påskelam er slaktet (1 Kor 5). Se der Guds lam som bærer verdens synder, salig de som er kalt til lammets bryllup. Slik lyder det i hver messe umiddelbart før menigheten mottar sakramentet. For det er en direkte forbindelse mellom Kristi påske og nattverdens mysterium. Og når vi sier bærer, og ikke bar, mener vi også bærer bort, tar bort, renser de troende for synd og skyld.

Trøsten står som klippen fast at hans død og blod skal gjelde, synger vi i påskesalmen. Og slik er det: blodet gjelder. Han ofrer seg selv. Han er selv templet, alteret, offeret og ypperstepresten. Han soner slektens synd og forsoner oss med Gud. Vann og blod kom fra hans side på korset. Her fødes kirken, hans brud, og i nattverden næres, renses og fornyes hun i dette blod. I Kristus har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, efter hans nådes rikdom (Ef 1). Hver messe er del av en evig påskefeiring. La oss derfor holde høytid. (1Kor 5.)

Og når Kristus 40 dager etter oppstandelsen farer opp til himmelen, er det for å berede oss plass. Han inntar sin kongestol, og vi forkynner, bekjenner og lovpriser han som Herre over døden og som Herre i våre liv.

På alteret står det et krusifiks. Vi priser hans kors, og synger hans oppstandelses pris hele påsketidens store uke - 7x7 dager - på en særlig måte, fordi det han på korset vant oss, nyter vi hver dag som troende fordi han stod opp fra de døde og lever.
Derfor er vår påske å samles med Ham og med hverandre om dette store som skjedde – og skjer - disse tre dager.
Ditt kors hyller vi, Herre,
og lover og forherliger din hellige oppstandelse,
for se, ved korset er det kommet glede inn i all verden.
(fra langfredagsliturgien)
La oss derfor holde høytid.(1 Kor 5.)

Vi er kalt til fotvask og nattverd Skjærtorsdag, til lidelseshistorie og korshylling Langfredag, til vandring fra mørke til lys Påskenatt, og til den hele påsketids fulltonende
Kristus er oppstanden, ja han er sannelig oppstanden. Halleluja!

Fr. Lauritz Elias

 

 

Den nordisk-katolske kirke

Messefeiringen

Nattverdsgudstjenesten er det grunnleggende i menighetens virksomhet og liv. Her kommer Gud selv til oss, gjennom Jesus Kristus. Dette mysterium bærer i seg hele grunnlaget for vår tro.

Aktiviteter

Prostebesøk 5. Mai. 2019

Prost Asle Ambrosius Dingstad besøkte St. Mikael på ”hyrdesøndagen”, 3. søndag i påsketiden. Under kirkelunsjen ga han de tilstedeværende en innføring i sammenhengen mellom Kristi oppstandelse og det å forkynne han som Herre (2 Kor 4).

Kirkens eldste bekjennelse er nettopp Jesus er Herre (Fil 2). Gud har selv gitt ham det navn som er over alle navn. Etter korsets fornedrelse er han høyt opphøyet over alle navn.

Å forkynne Kristus, er ikke først å fremst å preke. Kristen forkynnelse er å proklamere, å rope: seieren er vunnet! Det proklameres i alle tilværelsens lag - mot helvedes dyp og til den syvende himmel. Og det skjer i hver messe, hvor påskens drama fullbyrdes. Derfor sies det der: ”Så ofte dere eter av brødet og drikker av kalken forkynner dere Herrens død til han kommer.”

Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære! Han er Herre i og over kirken, som er hans folk, framholdt prosten. Hva skulle kirken forkynne om det ikke var for Kristi seier over døden!

Hva betyr dette da for kirkens prester og for folket, det kongelige presteskap:
Kort fortalt:

- Det er ingen grunn til mismot! Han er oppstanden og går foran oss i oppgavene.

- Vi bruker ikke knep eller overtalelseskunster, men anbefaler sannheten til ethvert menneskes samvittighet.

- Evangeliets innhold er gitt en gang for alle. Oppstandelsen bekrefter korsets gyldighet. Det er en Guds kraft til frelse.

- Det som skjer er Guds eget verk. Vi forkynner ikke oss selv, men Kristus som Herre.

- Derfor er ikke ytre trengsel eller menneskelig svakhet til hinder for evangeliet. For dersom vi ”bærer Jesu død på vår kropp skal også Jesu liv bli synlig ved den”, framholdt prosten med henvisning til apostelen, før han avsluttet: ”For vi vet han som oppreiste Herren Jesus, skal også oppreise oss sammen med ham og føre oss fram til seg sammen med dere.” Alt skjer til Gud Faders ære.



Biskopens foredrag

Onsdag 3. april kl.18.00 hadde vi besøk av vår biskop som holdt det annonserte foredraget: «Den kristne bønnens egenart.»
Biskopen innledet med at dette med bønn er avhengig av hvilket gudsbilde man har. Han brukte eksempler fra andre religioner som buddhisme, islam og jødedom.
Det som skiller jødisk og kristent gudsbilde fra disse andre, er troen på at Gud er en person som vi kan henvende oss til. En Gud som hører bønner og som kan endre sin beslutning. Abraham forhandlet med Gud når det gjaldt ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra. Dette gjorde Abraham ved å påminne Gud om hans nåde og kjærlighet. Bønnen innen jødedommen utviklet seg slik, at man henvendte seg til Gud som Abrahams barn, de nærmest ba i sin far Abrahams navn. Dette kan sees på som et forbilde på dette som kommer med kristendommen, vi ber i Jesu navn. Senere ble det slik innen jødedommen at man kunne tilbe Guds navn. Moses spurte om Guds navn ved den brennende busken.
Det som i kristen bønn bryter totalt også med det jødiske gudsbildet er at Jesus kaller Gud sin far, ja ikke bare sin, men også vår far. Dette at Jesus kalte Gud sin far var og er helt uhørt for jødene (Joh 5,18). Jesus opprettet en helt ny pakt hvor vi kan be direkte til Faderen i Jesu navn. Som kristne får vi komme frem for Guds nådetrone i Jesu Navn. Vi har fått barnerett og barnekår. Det skiller kristen bønn ut fra alle andre former for bønn, vi ber til en personlig Gud som er vår Far og som hører sine barns bønner. Vi har i Jesus fortrolig samfunn med den Allmektige Gud. Jesus har i bønnen «Fader Vår» tydelig lært oss dette. I tillegg kommer også Helligånden oss til hjelp i vår bønn og går i forbønn for oss med usigelige sukk.

Fr. Tore Andreas

 

 

 

 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Siste oppdatering: 14-May-2019

Messer framover i St. Mikael

Høymessene begynner kl. 11.00

Messeliste 2019.

12.05. 4.s. i påsketiden.
Jes 49,13-18; 1 Pet 2,11-20; Joh 16,16-22.

19.05. 5.s. i påsketiden.
Jes 12,1-6; 1 Joh 4,10-16; Joh 16,5-15

26.05. 6.s. i påsketiden.
Jes 30,19-21; 1 Joh 5,13-15; Joh 16,23-28

30.05. Kr. Himmelfartsdag.
Jes 2,1-3; Apg 1,1-11; Mark 16,14-20

02.06. 7. s. i påsketiden.
Esek 36,22-28; 1 Pet 4,7-14; Joh 15,18-16,4

09.06. Pinsedag.
1 Mos 11,1-9; Apg 2,1-21; Joh 14,23-31.

16.06. Trinitatis.
Jes 6;1-8; Rom 11,33-36; Joh 3,1-15.

23.06. 2. s. e. Pinse.
1 Mos 15,1-6; 1 Joh 4,16-21; Luk 16,19-31

________________________________....

.Julen i kirken

_________________________________

.......

Se kirkens messevideo

 

Tidligere aktiviteter

Messe i Verne klosterruin

Søndag 19. august hadde St. Mikael menighet i Fredrikstad og St. Johannes Døperen menighet i Oslo satt Gud og hverandre stevne i Rygge.
På samme måte som sist vi hadde messe her opprant dagen – for å si det med sogneprest Tore Andreas – med et velsignet vær. Folk fra mange steder i Østfold og Oslo var samlet i skyggen av de høye trær. Trærnes beboere sang med!

Subdiakon Anders B Hjortaas hadde medbragt og rigget til alter og alt som trengtes for tjenesten på uklanderlig vis. Folk hadde medbragt mat og stoler. Konservator Mona Beate Buckholm Vattekar ga en utmerket innføring i stedets kirkelige og politiske historie. Stedet er en viktig del av norsk historie!

Vi håper vi kan komme tilbake om ikke for mange år. Det hviler en Ånd over stedet, som Buckholm Vattekar så riktig påpekte.

 

 

Kart til kirken / Kilevoldveien 26

St.Mikael Kirke

Messens oppbygging

All jorden skal tilbe deg og lovsynge deg, de skal lovsynge ditt navn. (Sal 66)

Vi presenterer fremover viktige sider ved høymessen. Hva er ”hensikten”? Hvor kommer leddene fra? Hva betyr de? Hvordan er de brukt, utformet før og nå? Vi vil gå litt inn på hvorfor vi gjør som vi gjør. Det konkrete og fysiske ”språket”, bildene, sangen og musikken kommer vi også inn på. Men uansett hvor godt vi måtte skrive: Messen er ikke teori og historie – den lever og må erfares, leves og bes skal vi virkelig kunne fatte noe av høydene og dybdene den rommer.

Del 2: Sangen i messen - kort historikk
Lyden


Menneskets lyduttrykk starter med fødselsskriket, og ender med det siste sukk. Babyens ukontrollert «lalling» er en urlyd som kultiveres til sang og tale. Risting med rangle er den første «instrumentlyd». Mennesket har alt dette å spille på når det uttrykker seg. Ikke minst i religiøs sammenheng tas alle språkmidler i bruk. «Sterke bevegelser synger», er det sagt. (Når jeg i fortsettelsen bruker «sang», kan det også innbefatte «musikk»).

Gammeltestamentlig tid

I urhistorien leser vi om tre stamfedre, en for jordbruk, en for industri og en for sang, Jubal. Jødene utviklet et rikt kultisk liv der sangen var sentral. I liturgiske festtog var det ordnede opplegg for musikkutøvelsen: «Sangere går foran, bak går de som spiller harpe, i midten unge jenter som slår på tromme» (Ps. 68,26). Salmenes bok er et uttrykk for sangens grunnleggende plass i liturgien. Når templet er bygget, blir dette enda større anlagt (1. Krøn. 15-16). Sangen utøves ikke bare estetisk, den er en åndelig tjeneste. Men vi vet lite om hvordan den lød.

...(Kong David)

Synagogen ble det andre liturgiske rommet, kanskje allerede fra jødenes eksil til Babylon (586 f. Kr.). Utøvde man sang der?

(Jødisk recitasjonsnotasjon. Kilde: Wikipedia)

Nytestamentlig tid og deretter

Jesus vokste opp med både tempel og synagoge. Evangeliene gjengir ikke ord om sang fra hans munn, (se dog Mt 11,17 - Lk 7,32). Men han og disiplene «sang lovsangen» (Mt 26,30). Det kan ha vært Ps 113-118. Dersom salmene ble sunget responsorialt (se nedenfor), kan det ikke utelukkes at Jesus var forsanger. Noen mener at det ikke ble sunget i synagogen i eldre tid, men at tekstene ble lest på en messende måte. Men i de første kristne menigheter finner vi tydelige vitnesbyrd om sang, og alt tyder på at dette er overtatt fra synagogegudstjenesten. (1. Kor 14,26 – Kol 3,16). Sangene kan ha blitt ledsaget av strengeinstrumenter. Det ble sunget fra Salmenes bok og trolig fra både GT-lige og NT-lige sanger (cantica). I NT finnes det også hymneliknende tekster som kan ha blitt sunget. På 300-tallet fikk man nydiktede hymner, ofte først laget av vranglærere som ønsket å spre sin lære. Formen skapte dermed mye strid.
Ettersom kristendommen spredte seg, kom det etter hvert impulser fra gresk og latinsk sangpraksis. Denne utviklingen vet vi lite om. Det mangler kilder. Sangen ble overført muntlig.
Den opprinnelige syngemåten av Psalteret var responsorial, versene synges av solist, og alle deltar i et omkved. På 300-tallet, i Antiokia, begynte man å la to kor synge versene i veksling, kalt antifonal. Praksisen spredte seg til vesten på 400-tallet.

Gregor den store (pave 590-604)

Uttrykket «gregoriansk sang» stammer fra ham, ikke fordi han skapte sang, men fordi han regulerte sangen og det liturgiske livet i den stadig voksende kirken. Mange musikalske tradisjoner fantes. Gregor ville samordne. Blant flere sentra skulle Rom bli det ledende, liturgisk og musikalsk. Gregor videreførte en sangskole som fantes fra 400-tallet. Flere slike skoler var knyttet til forskjellige klostre.

(Middelaldermanuskript)

Flerstemmigheten

Mens man i de første århundrene sang enstemmig, begynte man på 800-tallet med flerstemmighet i form av parallellsang. Etter hvert ble det en rivende utvikling, særlig fra 1300 og utover. Bare trenede sangere kunne delta, og menigheten sang bare i enkelte omkved. Kirkeledelsen var ofte bekymret for den tiltagende flerstemmighet, og mente den kunne forstyrre for tekstene. Tridentinerkonsiliet fastsatte i 1562 normer for flerstemmigheten, der komponisten Palestrina ble fremholdt som ideal. Men lekfolket ble passive tilhørere til en stadig mer innviklet sang.

.(Spansk praktverk fra 1500-tallet)

Reformasjonen

Utviklingen snudde på 1500-tallet. Calvin startet gjendiktning av hele psalteret, som var på prosa, til salmer med vers på rim (poesi), og med enkle, rytmiske melodier. Så kunne vanlige folk igjen være med å synge de bibelske salmene. Luther ble begeistret og bidro f.eks. med Ps 46 til «Vår Gud han er så fast».

(Luthers manuskript: Vår Gud han er så fast en borg)

Luther utarbeidet også en liturgi på tysk, Deutsche Messe (tysk messe). Her ble de 5 ordinære ledd i messen, som før ble sunget på gregoriansk prosa, gjendiktet til poesi.
(Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus, Agnus Dei). Derav navnet «salmemessen». Trykkekunsten gjorde det mulig å spre de nye salmene på flyveblader. Og salmebøker ble trykket. Den første i Danmark/Norge er Thomissøns fra 1569
.


 

Ortodoksi, pietisme, opplysningstid, romantikk, nyere tid

Hver av disse epokene har innenfor dansk/norsk lutherdom hatt sine liturgiske reformer, profilerte salmediktere og nye salmebøker. I Norge har tendensen fra slutten av 1800-tallet gått i retning av tilbakevending til prosamessen, i stadig nye reformer. Sanglig sett har det kommet inn nytt stoff fra den anglikanske kirke, nordisk vekkelsestradisjonen og den tredje verden.

Den romersk-katolske kirke etter reformasjonen

Kirken samlet seg til en motreformasjon med et konsil i Trient (1545-1563). Et nytt Missale ble utarbeidet. Det fikk ikke særlig betydning for sangen. Det 2. Vatikankonsil (1962-65) førte til åpning for liturgi og sang på folkespråkene.
I Norge utga romerkirken en egen salmebok, «Lov Herren», i år 2000. Her er store deler av den luthersk hymne-arv tatt inn. Den nordisk-katolske kirke bruker både denne og Den norske kirkes salmebok.

Guttorm O Ihlebæk

 

 

Sarpsborg og Fredrikstad
ST. MIKAEL OG ALLE DE HELLIGE MENIGHET