++ Hovedside

++ Aktiviteter

++ Bilder

++ Kontakt

++ Dnkk

++ Bergen

++ Oslo

++ Trondheim

+ + Ålesund

++ Seter Gård

++ Arkiv

++ Blogg

++ facebook

 

Kirkeåret

Treenighetstiden

Ved kirkeårets tre store fester; julen, påsken og pinsen har vi feiret at Gud har stadfestet en ny og bedre pakt med menneskene.

Vår relasjon til den treenige Gud er personlig. Hans vesen er kjærlighet og rettferdighet. Faderen elsker Sønnen og Sønnen lovsynger Faderen i Den Hellige Ånd. Gud har skapt mennesket i sitt bilde til å ha samfunn med seg, men mennesket Adam valgte sin egen vei. I tidens fylde sendte Gud sin sønn Jesus som innstiftet en ny pakt da han tok på seg våre synder på korset og vant over døden ved oppstandelsen på påskedag. Da Gud sendte sin Hellige Ånd over apostlene på pinsedag, ble kirken gjort i stand til å være Guds rike på jord.

I treenighetstiden er fokuset på det kristne livet. Det er ikke et spørsmål om gjerninger, men et spørsmål om å leve ved Ham, med Ham og i Ham, Kristus. Paulus beskriver relasjonen til Gud som at Kristus er kirkens hode og vi er lemmene. Den nye pakten er også beskrevet som et ekteskap hvor Jesus er brudgommen og kirken er bruden. Det innebærer en gjensidig avhengighet.

Det kristne livet er fylt av tilbedelse, lovsang og takk til Gud. I misjonsbefalingen sier Jesus at alle mennesker gjennom den kristne kirke skal ha mulighet til å ta stilling til evangeliet, de gode nyhetene om frelsen i Jesus Kristus og fred med Gud, vår Far.

Vi skal se nærmere på noen av søndagene og de særlige festdagene i treenighetstiden.

St. Hans 24. juni

Johannes Døperens fødselsdag er 6 måneder før Jesu fødsel, når året er på det lyseste. Johannes ble født som et resultat av Guds svar på foreldrenes bønn. Han var forløperen, som det står i Johannesevangeliet, han skulle rydde Herrens vei og gjøre hans stier jevne så folket kunne ta imot Guds rike når tiden var inne. Johannes vidnet om lyset; han pekte på Jesus som den som bærer bort verdens synd. Johannes er derfor ved siden av Maria kirkens største forbilde, og leder oss til å gå ut med det glade budskap om at Guds rike er nær.

Guds bud, loven, er ikke opphevet, men de er oppfylt av Jesus. Det som før fremstod som et uoppnåelig krav til oss om gjerninger i egen kraft, er nå fylt av et løfte, og Guds Hellige Ånd kommer oss til hjelp. På 19. søndag etter pinse er teksten - Det store budet: Du skal elske Herren Din Gud av alt ditt hjerte, av all din sjel og av all din forstand og du skal elske din neste som deg selv. Å elske Gud av alt vårt hjerte gjør vi når vi overgir oss helt til ham. En overgivelse til ham som er god fordrer også at vi er lydige mot Ham og Hans ord.

16. søndag etter pinse handler om liljene på marken som ikke strever og ikke spinner, men er bedre kledd enn Salomo. – Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut – 1. Joh. 4, 18. Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut; for frykt har straffen i seg; men den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.

Flere av tekstene i søndagene etter pinse, for eksempel på 3. søndag om det store gjestebudet i Lukas kap. 14 og på 4. søndag om den fortapte sønn i Lukas kap. 15, omhandler at alle mennesker er innbudt til å få del i Guds rike, og Gud holder i kjærlighet trofast ved sitt løfte, men vi på vår side må ta imot, vi må vende om fra vår egen vei og komme hjem til ham, og veien går gjennom Jesus.

Vår etterfølgelse av Jesus. Å ta imot innebærer at vi lar også prege, slik at våre hjerter blir fylt av ham. Da kan vi takke Gud for det vi har fått bli i ham, og derved kan vi bedre se og hjelpe andre. 12. søndag etter pinse handler om tollerens ydmyke selverkjennelse og fariseerens selvtilfredse bønn. 5. søndag handler om å se bjelken i vårt eget øye før vi kan se klart og ta ut flisen av vår brors øye. 9. søndag handler om at en god frukt kommer fra et godt tre.

Vi har gått fra trelldom under våre synder til å bli virkelig fri. Jesus har all makt, han forlater synd i samme åndedrag som han helbreder for sykdom. Vi har grunn til å rette takken til ham som har gitt oss livet og fortelle andre om det. Vi som er blitt tilgitt og fri fra all skyld, vi skylder å tilgi vår neste. 13. søndag handler om den døve som får hørselen og talen tilbake, og 15. søndag handler om de 10 spedalske som ble renset, men bare én kom tilbake til Jesus for å takke. 23. søndag handler om den hårdhjertede tjeneren som var uten nåde selv om han først hadde fått ettergitt all sin ufattelige gjeld.

Særlige festdager:

Persok 29.juni. – Vi feirer de to store apostlene Peter og Paulus på samme dag, aposteldagen. Peter og Paulus er to sentrale vidner om Jesu frelsesverk, og det er apostlenes lære som er tradert til oss. Denne dagen feires Kirkens enhet som bygger på den apostoliske suksesjon og de kanoniske skrifter.


Olsok 29.juli – St. Olav, Kongen som var vidne for troen på Kristus, hans verk seiret da han tapte og døde, og Norge ble kristnet.

Kristi forklarelsesdag - 6. august. På forklarelsens berg får Den treenige Gud et utrykk. Faderen herliggjør Sønnen. I en sky av lys ser disiplene Jesus som han er. Lyset er Den Hellige Ånd, Herrens herlighet, slik Peter Halldorf uttrykker det i boken ”Hellig år”. Kristi forvandling er menneskets forvandling. I pinsen har Den Hellige Ånd tatt bolig i menneskene for at det skal bli Guds bilde i verden.


Mikkelsmess 29.september

På Mikkelsmess feirer vi erkeengelen Mikael som er kirkens beskytter. Englene står innfor Guds trone og lovsynger ham. De er tjenende Ånder som hjelper menneskene og utfører Guds vilje. Slik er de både vårt skjold og verge og vårt forbilde i sin tjeneste for Gud.


Fader Erik Matias Parmer

__________________________________

Biskop elect, fr. Ottar Mikael
Intervjuet av Erik Matias Parmer

 

- Kjære biskop elect, fr. Ottar Mikael. Kan du si litt om din oppvekst og bakgrunn?
Kampen for tilveret fekk eg lære som son til ein søndagsskulelærar på eit småbruk med geiter, hesjing, traktor og naust. Og med tre generasjonar i huset til eg var 12 år. Men langt frå kyrkje, så barnelærdomen vart henta på bedehuset. Eit år som utvekslingsstudent i USA vekte politisk engasjement. I studietida møtte eg tidleg eit høgkyrkjeleg miljø som sette preg. Eg lærte å be tidebøn, verdsetje liturgi og teologi.

 

- Vi har merket at ditt språk f.eks. i lectionariet er på nynorsk. Språket er en viktig del av din identitet?
Absolutt. Målet hennar mor er ein del av ryggmargen og identiteten min. Mi erfaring frå administrativt arbeid er også at nynorsk-brukarar flest kan gjere seg betre forstått på bokmål enn bokmålsbrukarar vanlegvis kan på nynorsk. Så eg trur vi er ein verdifull minoritet i samfunnet.

 

- Har du under studietiden eller senere fordypet deg i noe bestemt emne?
Arbeidet med ei oppgåve om vedkjenningsdanninga i den eldste kyrkja vekte interesse for oldkyrkja og kyrkjefedrane. I prestetenesta hadde eg ein lengre studiepermisjon og fordjupa meg i kyrkjekunst. Som kyrkjelydsprest erfarte eg tidleg kor viktig det liturgiske livet er, og dermed vart liturgihistorie ei interesse.

 

- Hva er det som gjorde at du ønsket å konvertere til å bli katolikk, og i gammelkatolsk tapning?
Utover på 1990-talet erkjente eg at endringane i Den norske kyrkja bort ifrå hennar eigen grunnvoll, var komen til ’point of no return’. M.a. gjekk det opp for meg at han som på 1970-talet ordinerte meg til prest i Dnk umuleg kunne kjenne seg att der lengre, og ikkje kunne ha blitt biskop idag. For å kunne ha ei framtid som truande og prest, trengte eg difor alternativ. Eg var den tida aktiv i Samråd på Kirkens Grunn, og vår søkjing etter alternativ førte oss i kontakt med ei gamalkatolsk kyrkje i USA og ein biskop som ville ta ansvar for oss. Der var svar på våre spørsmål og brikkane fall på plass. Eg lærte fort å verdsetje den gamalkatolske identiteten som både strekkjer seg etter den udelte kyrkja si tru og hevdar kyrkjeleg fridom frå både statleg overstyring og usunn sentral kyrkjemakt.

 

- Du har skrevet litt om at vi trenger helter, og at vi bør se til helgenene.
Er det en bestemt helgen eller kirkefader du setter særlig høyt, og i så fall hvorfor?

Athanasius, biskop i Alexandria på 300-talet er ein kyrkjeleiar eg set høgt. Han stod støtt i den arianske striden om Kristi person og forsvarte den nikenske trua. Han var urokkeleg i møte med politisk press og betalte dyrt for sitt engasjement. Dessutan løfta han fram ørkenfedrane som åndelege rettleiarar.

 

- Er det noen person i vår egen tidsepoke som særlig har inspirert deg?
Prestekolleger som i fyrste generasjon av Den nordisk-katolske kyrkja ofra løn, karriere, omdøme og tok store personlege omkostningar for det dei trudde var rett og sant. Dei er åndelege heltar det står respekt av. Og det vil gro i deira spor. Sjølv slapp eg billeg frå overgangen.

 

- Vår liturgi er preget av farverikt tøy, røkelse, lys, prosesjoner, resitativisk sang. Det er inspirerende for mange og fremmed for andre. Vil du si at det er en slags teater? Hvorfor/Hvorfor ikke?
Ja, det er eit teater. I kvar messe vert vi deltakarar i det kosmiske drama om mennesket og maktene. Kyrkjelyden vår tilbed og lovsyng samstemt med dei himmelske skarane. Vårt teater er ikkje for eit publikum, men vi er medaktørar i det drama der Guds lam som ber verdsens synd vert tilbedt og æra som sigerherren over synda og dødens makt. Frelsa gjeld oss med hud og hår, sansar og sinn, kropp og sjel. Dette må prege vårt liturgiske liv, som difor gjer seg bruk av fargar og harmoniar, lukter og syner. Det vakre står i det gode og det sanne si teneste.

 

- Coronaviruset har satt en demper på samlinger i kirken. Kan du si noe om de problemer og nye muligheter dette har medført siste år for deg og kirken?
For mange har pandemien sett både arbeid og familie i spel. Slike må vi rette ei utstrekt hand til. Men for alle har tida med lockdown også gitt nye høve til retrett og refleksjon, fordjuping og fornying. Denne tida har også vore eit ’memento mori’, ei påminning om døden. Det er nyttig og nødvendig å tenkje tanken på sin eigen død.

 

- Hva er dine tanker om hva vi som kirkesamfunn kan gjøre for å nå flere?
Fyrst må vi slutte heilhjarta opp om kyrkja. Menneske som går på kyrkjeveg, som talar vel om kyrkja si og er ærleg glade for henne, er eit enormt evangeliserings-potensial. Kyrkjemedlemane er kyrkja si kontaktflate med omverda. Dagleg møter vi vener, familie, kolleger, naboar. Kvart møte på gatehjørnet, i sofakroken, over hagegjerdet og arbeidsbenken er avgjerande.
Rundt oss opplever vi at Gud meir enn før er mest til pynt. Difor gjeld det at vi er synlege og nærverande som fellesskap. Fyrst og mest gjeld det i messefeiringa. Men også i det offentlege rom må vi stå fram. I sosiale medier. I debattspalter. Apostelen skriv at Anden og vatnet og blodet vitnar om Kristus, og den som trur på Guds son har vitnemålet i seg. Det må vi leve etter.

 

- Kan du si noe om det er forhold eller utfordringer som vi i vår kirke internt og som enkeltlemmer bør arbeide mer med og bruke mer tid og fokus på?
Vi er ei ung kyrkje som står i ein lang tradisjon. Alle vi som er konvertittar treng å bruke tid og tankar på å utdjupe og konsolidere vår tru og praksis som katolske truande. Det handlar om slikt som å verdsetje og bruke regelmessig dei heilage sakramenta, søkje innsikt i ’den udelte kyrkja si tru’, ikkje ta kyrkja si for gitt som eit offentleg tilbod men slutte opp om og ta ansvar for henne og aktivt søkje etter sine nådegåver og tenesteoppgåver.
Vi må som kristne også i stadig større grad innstille oss på å leve som minoritet i samfunnet. Ikkje lenger kan vi ta for gitt at kulturen vi lever i, gir oss støtte, motivasjon eller rom for det vi trur. Så lenge vi vert tolt, må vi glede oss over det. Men vi treng å førebu oss på trongare tider.

 

- Er det noe du vil tilføye som jeg ikke har stilt spørsmål om?
Fleire stadar i landet har vi små trusfellesskap, nokre er på veg opp og andre står så vidt på eigne bein. Det er meir krevande å vere få enn å vere mange, og det er ei viktig bøneoppgåve og eit kall å hjelpe desse til å bli fleire og å rekruttere nye diakonar og prestar til teneste.

 

Takk for at du stilte opp til intervju, og har gitt oss dine gode refleksjoner. Vi ønsker deg til lykke med din gjerning og håper at bispevigselen nå kan gjennomføres til høsten uten ytterligere utsettelse.

Erik Matias Parmer

 

 

Den nordisk-katolske kirke

Nyhetsbrev

Bispevisitas 29.9 – 1.10 Referatet

Biskop Ottar Mikael har avholdt visitas i St. Mikael og alle de helliges menighet fra 29.9. til søndag 1.10. Mikkelsmess ble feiret med biskopen både som celebrant og predikant. I sin preken tok han opp vår kamp mot den onde. Kampen foregår både himmelen og på jorden. Den er allerede vunnet, for den onde kan ikke stå seg mot Gud og hans engler, men djevelen har vendt seg mot oss i vrede, for han vet at han kun en kort tid igjen. Gud har sendt sine engler for å verne oss, og vi som har tatt imot budskapet om Jesu seier over døden, skal ta imot den styrke som englene gir oss og takke Gud for gaven.

På lørdag formiddag møtte biskopen de tjenestegjørende og menighetsrådet i St. Mikael kirke, og han delte med oss tanker om hvordan vi kan nå ut til våre medmennesker med evangeliet. Gud meddeler seg til menneskene på flere måter, gjennom skjønnheten i verden og det uendelig store kosmos. Gud er sosial og har skapt oss for å fellesskap med oss. Og livet på jorden er fylt av mening og ånd.

Vestens kultur har siden slutten av høymiddelalderen mer og mer mistet denne dype forståelsen av at Gud opprettholder alt. Tankeretningen nominalisme, som bl.a. går ut på at skaperverket ikke har noen egen mening, slo gjennom. Gjennom renessansen og opplysningstiden og frem til vår tid er verden blitt avfortryllet, på engelsk «disenchantment». Tilværelsen blir ikke lenger sett som mystisk, men vi vil kontrollere og utnytte den istedenfor å forvalte skaperverket. Denne åndsretning har endt i en dødens kultur, den tillater seg å ta livet av de ufødte og truer med å ta livet av de gamle og fordi livet blir likegyldig, viser den seg i selvmordsstatistikken.

Ondskapen har tatt kvelertak på menneskene, og de fleste har fått en så trang ramme innenfor det rasjonelle og materielle at de ikke ser at livet er noe mer. Vi kan vise verden at Gud finnes gjennom å fremheve det sanne, det gode og det skjønne. Menneskene kan igjen få kontakt med Gud ved å møte det vakre, kirkekunsten og poesien og helgnene som har gått før oss.

Menneskene må igjen få se Guds godhet og se at Han har en plan med ditt liv. Vi må være åpne for Guds mirakler i våre liv, og i denne materialistiske og rasjonalistiske tid, må vi ta oss på tak, og leve et liv i bønn, død bort fra oss selv og ta Kristi kors opp og følge ham.

På søndag 1.10. ble visitasen avsluttet med at biskopen samtalte med hele menigheten på kirkekaffen etter messen, og han tok utgangspunkt i diakon Anders Bedas gode preken om Jesu ydmykhet som forbilde for oss, og at kirkens hierarkiske struktur bygger på dette forbildet. Det gir en god orden hvor tjenesten for Gud og hverandre er i sentrum.


Fr. Erik Matias

 

DEN NORDISK-KATOLSKE KIRKE

Gran-stevne
27.-29. oktober 2023

Les hele her...

«Dette er et stort mysterium;
jeg tenker på Kristus og kirken»
(Ef 5,32)

 

_____________________________

20-årsjubileum i St. Mikael
søndag 6. august 2023


På Kristi forklarelsessøndag 6. august 2023 ble 20-års jubileum for innvielsen av St. Mikael og alle de helliges kirke den 10.8.2023, feiret med pontifikalmesse. Kirken var vakkert pyntet med blomstergirlander til jubileet, og i anledning jubileet hadde kirken et lite kor med støtte fra St. Johannes Døperen menighet. Kirken var fylt, både med egne medlemmer og gjester fra inn- og utland. Mange hadde deltatt på internasjonal teologikonferanse som i dagene før hadde vært holdt på Granavollen, bl.a. erkebiskop Anthony fra PNCC, biskop Roald Nikolai, biskop Peter Joe fra Sør-Sudan og biskop Paul Hewitt fra Holy Cross Church i USA.

Biskop Ottar Mikael holdt dagens preken. Prekenen tok utgangspunkt i Jesu transfigurasjon på Tabors berg. Trans betyr i moderne sammenheng at mennesker forsøker å bli noe annet enn de er, men Transfigurasjon er at Gud vil gjøre mennesket til det vi er ment å være.

Jubileumsfeiringen fortsatte på Vik selskapslokale i Skjærviken som var vakkert dekket for anledningen. Serveringen som bestod av gryterett med ris og karamellpudding til dessert, var utmerket og ble toppet med kaffe og kaker som menighetens lemmer hadde frembragt. Fr. Tore Andreas dirigerte festen på en ledig måte. Erkebiskop Anthony ønsket menigheten 100 nye år som Kristi vidner, og biskop Ottar Mikael minnet om at de onde maktene vil merkes mer fremover, men vår kamp er ledet av erkeengelen Mikael, og vi må styrkes av Gud i kampen.

Fr. Asle trakk i sin tale frem betydningen flere kvinner hadde hatt for menigheten, og fremhevet bl.a. Anne Gunns betydning for det kirkemusikalske livet og Ingrids betydning for bønnelivet. Biskop Roald påpekte hvordan misjonen i Østfold trengte et fast sted å være og hvordan kirken ble velsignet ved at alt la seg til rette idet Bojo Hermansen hadde oversikt over tomme bedehus og medvirket til at bedehuset Sarepta, som lå strategisk plassert, ble overført til Den nordisk katolske kirke, mens grunneieren lot kirken få tomten for kr 40.000,- selv om den var verdsatt til kr 140.000,-. Fr. Tom fortalte om det omfattende arbeidet mange i menigheten utførte for å få bedehuset til å bli en katolsk kirke, som krevde mye særlig fordi det var nedslitt etter mange års manglende vedlikehold. Han trakk særlig frem Anders Hjortaas og Johannes Solberg som hadde lagt ned mange timer i kirken, dratt opp røtter og hentet mye interiør fra andre nedlagte bedehus samt Tor Arne som han omtalte som en slegge i god forstand, til å føre både slegge og penn. Tor Arne stod på vegne av Kirkerådet for mye av utsmykningen av kirken.

Fr. Asle fortalte om sin kontakt med ikonmalerinnen Hæge Aasmundtveit som har malt alle utenom et ikon i kirken, og hvordan hun lot kirken få kjøpe store ikoner, bl.a. Gudfødersken med Immanueltegnet, som opprinnelig var ment for Immanuelskirken i Halden, nærmest til selvkost. Fr. Erik som den gang var formann i menighetsrådet i Halden menighet, måtte be kunstnerinnen om å lage ikonmaleriene på ny, så de finnes også i Immanuelskirken. Hæge Aasmundtveits svigersønn, Sven Aasmundtveit, har malt ikonet Kristi forklarelse.

Fr. Erik Matias

 

_______________________________

Dugnad i St. Mikael

Lørdag 10. juni hadde St. Mikael menighet sin årlige dugnad. Inne ble alle rom vasket, noen av veggene og alle vinduene ble også vasket utvendig. Sakristiet ble ryddet, og en stor haug som har fått bygge seg opp over noen år bak skjulet, ble kjørt bort og uteområdene ellers ble raket. Hele 12 stykker deltok, og fikk oppleve godt vær og et hyggelig og oppbyggelig fellesskap.

Fr. Erik Matias

 

_______________________________

Syrisk Aften !
I St. Mikael kirke

Ashour Isak


Vår alles kjære subdiakon Ashour Isak fortalte denne kvelden (19 april )sin historie, om familiens flukt fra Syria til Norge. Etter foredraget serverte familien deilig Syrisk mat til oss alle laget av Ashours onkel.
Ashour fortalte denne kvelden om det Assyriske folkets historie, fordrivelser gjennom tidene. Det Assyriske folkets har en lang og stolt historie som strekker seg flere tusen år tilbake i tid.
Det gamle Assyriske riket lå i det nordlige Mesopotamia, ved den øvre delen av elven Tigris i dagens Irak. Ashour kunne berette om Assyrernes turbulente historie, og at idag bor flertallet utenfor Irak, fordrevet.
Assyrerne har alltid reist vekk og etablert seg andre steder gjennom tidene, til steder som Kaukasus, Libanon, Syria, Europa, USA og Australia.
Familien til Ashour bodde ved elven Al Labour, som senere renner ut i elven Eufrat.
Ashour fortalte at det kristne assyriske folket var bosatt på begge sider av denne elven i 18 landsbyer, nord i Syria.
Grunnen til at de bosatte seg her var at det var gode muligheter for å dyrke og skape verdier på egenhånd og leve gode liv som assyrere.
Når krigen kom til Syria og IS begynte sin nådeløse framferd i områdene som de kristne assyrerne bodde, har Achour fortalt meg i ettertid at det var elven som berget dem.
Han forteller at det ble sendt ut små filmklipp fra IS , at for å spare sine hoder måtte familien betale 50000 dollar pr. familiemedlem.
De som ikke kunne betale, måtte konvertere til islam, og ble etterpå halshugget.
Ashour berettet at de kunne høre og kjenne på kroppen fremrykningen til IS bare noen kilometer vekk, der IS erobret og drepte på den andre siden av elven.
I de dagene familien måtte flykte var den ellers så smale vannstripen i Al Khabour forvandlet til en stor og mektig elv, fordi demningene var sluppet fri, dette gjorde at IS bare fikk operert på den ene siden av elven.
Den plutselig store vannmengden i elven gjorde at de kom unna og kunne begynne på sin reise vekk fra Syria, vekk fra ondskapen.
Vi kan lese om elven Al Khabour i Esekiels bok, Esekiel betyr ; "Gud gjør sterk"
Fra åpningstidene i boken leser vi : "Det skjedde i det trettiende år, i den fjerde måned, på den femte dag i måneden, mens jeg var blant de bortførte ved Elven Kebar, at himlen åpnedes, og jeg så syner fra Gud "
Familien til Ashour måtte forlate alt og reise til Tyrkia, fra Tyrkia reiste de videre med båt til Hellas, en strabasiøs og farlig overfart. Videre gikk ferden til fots gjennom Europa nordover.
De måtte ofte gå i skjul og krysse nye landegrenser og holde sammen. Og bære de som ikke kunne gå selv.
Heldigvis ble Ashour og familien ledet, fulgt og vernet av Herren selv slik at de kunne nå Norge.
Jeg husker selv en kirkekaffe i St Mikael, at vi snakket om hvordan vi kunne bidra som menighet, med å hjelpe de som kom fra Syria i hopeta
Søndagen etter vår bønn om hvordan vi kunne bidra, kunngjorde sognefaderen at vi hadde fått en henvendelse fra Kolstad asylmottak i øvre Tune, fra syrere som gjerne ville til kirke.
Dette ble en viktig tid for dem såvel for oss som menighet.
Tiden i Norge på asylmottak var vanskelig for familien. Når man akkurat var kommet litt til rette og begynt å kjenne noen, skulle man flyttes og rykkes opp, igjen og igjen.
Heldigvis for St. Mikael flyttet Ashour med familie tilbake til Sarpsborg, der hans brødre allerede bodde. De hadde kommet noen år tidligere for å slippe unna førstegangstjenesten i Syria.
Nå bor Ashour familie i et hus med tilliggende hage på Nordberg ikke langt unna St. Mikael kirke.
Ashour forteller at det er lettere for ham på en måte enn hans foreldre her i Norge. Han var selv 15 år da han kom og skaper seg her sin fremtid. Verre er det for foreldrene som mistet alt de hadde bygd opp.
St Mikael menighet er veldig takknemlig Ashours familie som er trofaste i menigheten, alltid blide og forbilledlige på alle måter.
Gud velsigne Dere +
Ashour bærer sin subdiakontjeneste med iver og glede.
Å salige stund, måtte flammen brenne i ham, videre for oss alle.

fr. diakon Anders Beda

 

 


Siste oppdatering: 02-Oct-2023

Messefeiringen

Nattverdsgudstjenesten er det grunnleggende i menighetens virksomhet og liv. Her kommer Gud selv til oss, gjennom Jesus Kristus. Dette mysterium bærer i seg hele grunnlaget for vår tro.

 

Messer framover i St. Mikael 2023

Høymessene begynner kl. 11.00

I tekstrekke.

10.09. 15. s. e. Pinse
2 Kong 5,1-3.9-15
Ef 2,4-10
Luk 17,11-19

17.09. 16.s.e. Pinse
1 Kong 17,8-16
Gal 5,25-6,10
Matt 6,24-34

24.09. 17. s. e. Pinse
1 Kong 17,17-24
Ef 3,14-21
Luk 7,11-17

29.09. Mikkelsmess
2 Mos 23,20-22
Åp 12,7-12
Matt 18,1-10

01.10. 18.s. e. Pinse
Ordsp 25,6-14
1 Pet 5,1-7
Luk 14,1.7-11

05.11. 23. s. e. Pinse
Mika 7,18-19
Ef 4,30-32
Matt 18,21-35

12.11. s. f. Kristi kongefest
Dan 12,1-10
1 Tess 5,1-11
Matt 25,1-13

19.11. Kristi kongefest
Jes 65,17-19
Åp 20,11-21,7
Matt 25,31-46

 

__________________________________

TO NYE MEDLEMMER I ST. MIKAEL

Kyndelsmessen 2. februar sto i gledens tegn da to nye medlemmer ble tatt opp i menigheten. Biskop Ottar Michael Myrseth foretok den høytidelige krismeringen.

Vi fikk en prat med ekteparet Elizabeth Simone Kirk og Arne Aksel Wikestad Sørensen etter messen.

Ditt etternavn klinger utenlandsk, Elizabeth?

- Ja, jeg ble født, og vokste opp i midtveststaten Wisconsin i USA. I 2007 tok jeg en universitetsgrad i fransk. Ellers jobbet jeg i butikker, der jeg startet på bunnen og etter hvert fikk ledende stillinger. I 2015 flyttet jeg til Michigan og arbeidet bl.a. som engelsk/fransk oversetter for General Motors.

- Men du, Arne, er lokal?

- Jeg ble født i Fredrikstad og vokste opp på Rolvsøy, senere bosatt på Yven. Orgelundervisning fikk jeg av Svein Erik Gundersen i Tune kirke fra jeg var 9 til 18 år. Jeg sang også i Tune kirkes barnekor. Senere studerte jeg kirkemusikk ved høgskolen i Stavanger og NTNU i Trondheim. Både før og etter studiene var jeg ansatt som organist i Skjeberg. I 2020 ble jeg ufør.

- Du har opptrådt i St. Mikael tidligere?

- For noen år siden var jeg sangsolist sammen med Greåker-organist Willem Wilschut (nå avdød) i en konsertserie til inntekt for det nye orgelet i St. Mikael. Da fikk jeg oppleve at rommet er godt å synge i.

- Elizabeth, hvordan var din tidligere kirketilhørighet?

- Da jeg var ca. 7 år, fant min bestemor ut at jeg og mine søsken burde delta i en kirke. Hun ba min mor velge en, og det ble en baptistkirke der jeg gikk jevnlig til jeg var ca. 14. Senere ble vi ledet til en luthersk kirke der jeg ble døpt og konfirmert. Jeg forlot denne kirken i 2010. Etter det kuttet jeg ut all kirkekontakt.

- Hva førte dere så til St. Mikael, Arne?

- I høst planla vi å gå til gudstjenester vekselsvis i St. Mikael og Sarpsborg kirke. Det endte med at det ble St. Mikael hele tiden. Vi ble betatt av den rike liturgien, menighetens kraftfulle sang og den aktive liturgiske deltakelsen. Elizabeth ble også med i bibelgruppa, og selv med fortsatt noe språkproblematikk, følte hun seg svært velkommen. Vi har kommet godt inn i den gammelkatolske tradisjon. Vi foretrekker den framfor den romerske, understreker Elizabeth. Kantor Anne Gunn innlemmet oss også i korgruppa når det var behov. Artig å synge i Norges største kor i forhold til menighetens antall, spøker Arne. Vi er ellers med i Sarpsborg kammerkor.

- Virket ikke menighetens få deltakere negativt inn på dere?

- Egentlig ikke. Det er noe med å bli lettere og raskere kjent og ivaretatt når det ikke er så mange å forholde seg til. Og så er mor/svigermor med på mange messer. Det gleder vi oss over, sier begge. - Det gjør St. Mikael menighet også!

Intervju: Guttorm O. Ihlebæk Foto: Tor Arne Mørkved

 

________________________________....

.Julen i kirken

_________________________________

.......

Tidligere aktiviteter

Bibeltime ved fader Tom Hængsle

Tirsdag kveld 7.12. hadde St. Mikael besøk av fader Tom. Han hadde som tema visdomslitteraturen i Bibelen. Innledningsvis belyste han hva som menes med visdomslitteraturen i GT, som er Salomos ordspråk, Predikeren og Jobs bok. Disse taler om Gud som skaper. Hovedsaken hans var en gjennomgang av Jobs bok. På sin sedvanlig klare og oppbyggelige måte la fader Tom fram hvordan historien med Job lærer oss at Gud har en skjult side som gjør at lidelsens årsaker ikke alltid er åpenbare for oss. Som det står i en salme: Gud bor i et lys, dit ingen kan gå, Gud kan ingen sjå og ikkje forstå. (NoS 128). Men paradoksalt nok er det derfor han skal tilbes.

Mange hadde ordet etter bibeltimen. Samtalen viste stort utbytte av og takknemlighet for den opplysning fader Tom bragte, som var om et tema fra Skriften som det med rette ble hevdet det snakkes for lite om. Han ble ønsket velkommen tilbake om ikke for lenge.

 

250-årsjubileum for Hans Nielsen Hauges fødsel

Lørdag ettermiddag 13. november var en flokk interesserte tilhørere samlet i St. Mikael kirke til et jubileums-program om Hans Nielsen Hauges og Haugebevegelsens betydning for salmesangen. Haugebevegelsen var i særlig grad en sangvekkelse. Vekkelsen medførte sterk økning i sang-aktivitet. Eldre salmer fikk ny aktualitet, pietismens salmer ble tatt i bruk og nye ble skapt. Hauge la stor vekt på sangen og dens virkning, han omtaler sangen i mange av sine skrifter. For ham er sangen ikke «pausemusikk» men like viktig som det talte og leste ord, og han oppfordrer sine venner til å synge. Hans salmebok Sande Christnes udvalgte Psalmebog (1799) ble en bestselger og kom i mange opplag utover 1800-tallet. H. A. Brorson er Hauges hovedkilde, og 53 av i alt 111 salmer i salmeboken er fra Brorsons Troens rare Klenodie (København 1739). Brorson ble lekfolkets store favoritt, og Hauge har mye av æren for Brorson-salmenes sterke posisjon i Norge. Her ble Brorsons salmer sunget til egne folkemelodier i flere generasjoner før de kom i kirkelig bruk. Fruktene av haugianernes sangvekkelse fikk virkning i ettertid, og er merkbar også i dag. Et av bevisene på dette er dagens folkesangere, der Hauges sang-ideal og Brorsons salmer lever videre. I St. Mikael denne dagen fikk vi gleden av å høre folkesanger Ingunn Skjefoss fra Hobøl i Østfold synge salmer av Brorson og andre diktere på folkesangernes repertoar. Ingrid Gjertsen holdt innlegg om dagens tema.

 

__________________________________

 

Rakel Målfrid Ramberg til minne

Rakel døde 12. november 2022, 94 år gammel. Hun har betydd mye for oss i Den nordisk-katolske kirken ved at hun i 2015 begunstiget vår kirke med en stiftelse og ga gården sin til denne stiftelsen.

Onsdag kveld 23. november ble det feiret en verdig og vakker rekviem-messe for Rakel i st. Johannes døperen, Oslo ved fr. Asle, diakon Håkon og sangerne Margareta og Kirsti, og noen deltakere i kirkebenkene. Tor Arne holdt minnetalen for Rakel (se www.nordiskkatolsk.no ) Tekstene for dagen var Job 19, 23-27; 1 Kor 3, 11-17; Matt 25, 1-13. Koret sang vakkert bl. a. «Fra det dype» (Salme 130), og vi alle sang «Eg veit i himmerik ei borg», alle vers.

Torsdag 24. november ble Begravelsen holdt i kapellet på Lillohjemmet på Grefsen. Prest Øyvind Remmen fra Den norske kirke ledet begravelsen. Fem personer fra Dnkk var blant de fremmøtte. Sangene som ble sunget var «Min Jesus, du som legedommen eier», som Rakel kunne godt, og Simeons lovsang. Ingrid var forsanger. Presten fremførte minneordene som Rakels slektning Arne Østreng hadde laget og Ingrid holdt minneord om Rakel fra Stiftelsen Seter gård og Dnkk. En vakker krans i gult og hvitt fra Stiftelsen Seter gård sto ved Rakels kiste.

Minneordene viste glimt fra Rakels liv. Hun vokste opp som den yngste av fem søsken på Seter gård som foreldrene Ragna og Marius Ramberg eide. Etter eksamen artium tok hun juridisk embedseksamen på Universitetet i Oslo, flyttet til Oslo og arbeidet som jurist ved Oslo ligningskontor til hun gikk av med pensjon 70 år gammel.

Rakel var en ressurssterk person, var arbeidssom og engasjerte seg ikke bare i jus-faget. Hun var opptatt av landbruk og selvforsyning, drev med honningproduksjon, jobbet på et hagesenter i Oslo i flere år, foreleste i jus på Vinterlandbruksskolen der hun også selv tok eksamen etter hvert.

Etter at foreldrene døde, drev hennes bror Reidar Seter gård, med mye god hjelp av Rakel. Etter hvert kjøpte Rakel hus i nærheten av Seter og flyttet dit. Da broren døde, overtok hun ansvaret for gården og gårdens drift.

Rakels ønske var å gi gården til en kirke som praktiserte tradisjonell kristendom og tok vare på arven fra den første kristne tid. Dette så hun som Guds vilje. Vi i Dnkk har kjent Rakel fra hun ga oss gården. Som medlem av styret i Stiftelsen Seter gård bodde jeg på gården den første tiden. Da fikk jeg god anledning til å besøke Rakel og bli kjent med henne. Jeg besøkte henne jevnlig også etter at jeg flyttet fra Seter, og etter at Rakel senere flyttet til Hobøl bo- og rehabiliteringssenter på Knapstad (2021) og Lillohjemmet på Grefsen (høsten 2022).

Rakel var en kunnskapsrik person og en interessant samtalepartner. Hun hadde framtidsretta tanker om gårdsdrift, om økologisk drift, om verneverdig skog og flere ting som vi etter hvert har gjennomført og som vi jobber videre med å iverksette. Hennes omtanke for barn og dyr var spesiell. Hun hadde sans for kvalitet og det skjønne. Interessen for sang og musikk hadde vi felles. Hun hadde både orgel og piano i huset. Ofte sang vi sanger fra lekmannstradisjonen i Trøgstad når vi møttes.

Jeg er takknemlig for alle gangene jeg fikk besøke Rakel.
Vi i Stiftelsen Seter gård og den Nordisk-katolske kirke kjenner stor takknemlighet for hennes store gave til oss. Vi lyser Guds fred over Rakels minne.

Ingrid

 

 
Ny tidebønnbok ankommet!
 
 

I en fin og hendig bok presenteres bønnene fra Agnar Sandviks bok fra 1948, Norsk Tidebønn - La oss alle be, med noter.

Ingrid Gjertsen og undertegnede har gjennom flere år arbeidet med å tilpasse gregorianske melodiformler, antifoner og hymner til bønnene i Sandviks bok. Dette arbeidet har nå munnet ut i en praktisk bok med fire tonesatte tidebønner til hver dag i uken. Det er Davidssalmer, hymner, bibeltekster, nytestamentlige cantica og forbønner. Kveldsbønnene hadde Sandvik selv funnet toner til og her har også de øvrige bønnene fått melodier fra samme tradisjon – den gregorianske – og fra norsk folketonetradisjon.

Prøveheftene vi har brukt hittil i kirken og på samlinger i hjemmene, blir nå byttet ut med en splitter ny bok med alle ukens bønner samler på ett sted.

Ikoner malt av Ove Grant Svele pryder sidene innimellom og taler til oss på sin måte.

Boka selges for kr. 250,- og anbefales på det varmeste.

Anne Gunn Pettersen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Messens oppbygging

All jorden skal tilbe deg og lovsynge deg, de skal lovsynge ditt navn. (Sal 66)

Vi presenterer fremover viktige sider ved høymessen. Hva er ”hensikten”? Hvor kommer leddene fra? Hva betyr de? Hvordan er de brukt, utformet før og nå? Vi vil gå litt inn på hvorfor vi gjør som vi gjør. Det konkrete og fysiske ”språket”, bildene, sangen og musikken kommer vi også inn på. Men uansett hvor godt vi måtte skrive: Messen er ikke teori og historie – den lever og må erfares, leves og bes skal vi virkelig kunne fatte noe av høydene og dybdene den rommer.

________________________________

GJØR DISIPLER!
Kristen kirke i en etterkristen kultur

Pastor i Metodistkirken, Leif Jacobsen, holdt et inspirert innlegg om evangelisering for synoden i Den Nordisk katolske kirke i St. Johannes Døperen kirke 7.5.2022. Jacobsen tok utgangspunkt i Matteus kapitel 28. Vi viderebringer her noen av tankene som han delte med forsamlingen.

Elleve forskremte menn møtte Jesus på et fjell i Galilea. Evangeliets seierstog skulle gå gjennom verden og historien. Men de skulle også oppleve motgang, lidelser og prøvelser. Foran dem stod den oppstandne Kristus. De falt ned og tilbad ham, Hva annet kunne de gjøre? Her sto Han som hadde sonet verdens synd og beseiret døden! Men noen tvilte. Gud kaller vanlige mennesker, ikke supermennesker til tjeneste. Tvilen holdt dem ikke borte fra å komme til sin Mester, fra samfunnet av de troende.

Da trådte Jesus fram, talte til dem og sa: All makt. Alle folkeslag. Alt det jeg har befalt. Alle dager! Jesus hadde gitt dem et løfte om utrustning og kraft. Ikke kraft til å sitte stille, men kraft til å overvinne motstand og holde ut i konfrontasjon mens de utførte oppdraget.

GJØR DISIPLER
Som troende skal vi være aktive. Å krysse barrierer for å gjøre disipler. Gå ut av komfort-sonen for å gjøre Jesus kjent. Vi skaper det vi er. Fler av samme slag. Å være en disippel, en Kristus-etterfølger er å slippe Kristus til på alle områder av livet.

Denne våren kommer Magnus Malm med boken «Pilegrimskart - Kristen tankegang i et sekulært samfunn», utgitt på Verbum Forlag. I ett av kapitlene spør han: Er Gud et tillegg på toppen av et grunnleggende sekulært liv, eller er Gud utgangspunktet for en annen måte å leve på?. Tenker vi Gud som et tillegg, har vi sperret veien for etterfølgelse. Da blir jo Gud bare en religiøs legitimering av status quo. Tenker vi Gud som utgangspunkt, begynner en vandring mot forandring der hvert eneste lille skritt teller. Da går vi endelig i riktig retning.

EN MOTKULTUR I EN KULTUR PREGET AV UGUDELIGHET
Yogyakarta prinsippene og innføringen av skeiv ideologi viser at den vestlige verden er på full fart mot totalitarisme. Du må være forberedt på å betale en pris om du ikke vil tilpasse deg. Den forvirringen som i dag veller inn over den vestlige verden, er en åndsmakt med utspring i avgrunnens krefter, den kommer fra ham som vil stjele, myrde og ødelegge.

Gud har tent en motild mot ugudeligheten. Den Hellige Ånds ild. En kjærlighetens og renhetens motkultur. Vi representerer som Kristen kirke lyset og sannheten. Vi er her for å påvirke og forandre. Vi må være forberedt på å bli anmeldt og straffeforfulgt for krenkende adferd. Mangfold og inkludering betyr nå å ekskludere de som står imot den ideologiske uniformeringen.

HVORDAN NÅ MENNESKER I DAG
Edvard Hoem skriver: Den bortkomne Faderen er sivilisasjonens store sakn, fordi mennesket trer ut av sin menneskelagnad og ikkje kan sjå kven det djupast sett er. Vi kan allikevel se etter hvilke tilknytningspunkter som finnes i den sekulære kulturen. Lengselen etter tilhørighet. Lengselen etter fellesskap. Lengselen etter å finne veien. Kirken trenger fornyelsesbevegelser som kan vise veien til kildene. Den Nordisk katolske kirke har den store rikdommen som ligger i liturgitradisjon.

HVILKEN STRATEGI SKAL VI VELGE?
Taushet og tilpasning er behagelig. Konfrontasjon vinner ikke mennesker. Men Jesus sier: «Dere er jordens salt. Men hvis saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med. Dere er verdens lys. Lyset skal skinne på menneskene så de kan se de gode gjerningene dere gjør. Dette er vår strategi.

EN NY GENERASJON
Av generasjon Z, de som er født mellom 1997 og 2012, har halvparten på et punkt i livet følt en overveldende engstelse som har utfordret dem. Disse tilbyr vi nå å vokse opp i et samfunn preget av forvirring, utrygghet, og der man selv skal velge sin identitet.
Skal vi få se en ny generasjon som brenner for Jesus og som finner sin plass i kirken? Våger vi å tro på en ny innhøstning? Unge og eldre som sier: «Alt gjør jeg for evangeliet». Dagens mennesker trenger at noen blir med på Emmausvandringen. Vi kan be og hjelpe mennesker. Gud ved Den Hellige Ånd leder oss.


Etter innlegget hadde mange i forsamlingen engasjerte og gode innspill. Bl.a. ble det pekt på at,

- Vår neste som ikke kjenner Jesus mangler noe, nemlig å bli født på ny.

- En viktig årsak til ensomhet og tomhet er at synden er avskaffet. Hvordan kan man da finne en syndsforlatelse. Livets to utganger må holdes frem, det er lov og evangelium, men ikke ved bruk av ikke pekefinger, men i kjærlighet. Den Hellige Ånd virker i det kristne fellesskap.

- Vi er Kristi brev i verden.

- Vi har det Normale for helt unormale mennesker.

- Det er viktig å være en som er villig til å høre på menneskers behov. Vi må ha tålmodighet.
Hver og en av oss er en viktig brikke i å skape tro. Legfolket må myndiggjøres.

- Jesus skaper tro. Når vi går til bibelen og leser i den, så virker Jesus i det.

Biskop Ottar Mikael avsluttet med: Sheep make sheep, Hyrdene føder ikke lam, det er det sauene som gjør. Jesus sier: «Verden vil hate dere, men jeg har vunnet over verden.»


Referent:
Fader, Erik Matias Parmer

(Her kan du lese eller laste ned hele dokument)

________________________________

 

Intervju med DNKKs nye biskop, generalvikar og erkedegn
Intervjuet av diakon Håkon Johannes

Den nordisk-katolske kirke har fått ny biskop for Skandinavia stift. Og biskop Ottar Mikael har i tråd med DNKKs statutter utpekt ny generalvikar, fr. Asle Ambrosius, og ny erkedegn, fr. Lauritz Elias. Under Gran-stevnets festvesper 30.10.21 ble disse innsatt i sin nye tjeneste og bedt for av biskopen. Tidligere på dagen fikk undertegnede en samtale med alle tre for å høre mer om deres oppgaver og arbeidsfordeling.

Bp Ottar
Erkedegn og generalvikar er tradisjonelle embeter i et bispedømme, knyttet til en biskop. Det dreier seg om hjelpetjenester og om å være stedfortreder i noen sammenhenger, f.eks. administrativt. Til sammen vil vi fungere som en ledergruppe for kirken og som et arbeidsutvalg, blant annet for Kirkerådet.

Fr. Asle
Ja, for meg gjelder det å bidra slik at biskopen bevarer kreftene og trenger minst mulig vikar. Erkedegnen er den som følger biskopen på jevn basis og bistår ham. Jeg må få understreke at generalvikar og erkedegn er der for biskopen. Det er biskopen som definerer vår tjeneste. Husk hvordan Aron og Hur støttet armene til Moses slik at slaget kunne vinnes! (2 Mos 17) Jeg ser frem til arbeidet som ledergruppe der biskop Ottar kan dele planer og visjoner, men også sine bekymringer med oss.

Fr. Lauritz
Et annet viktig bilde på støtte og hjelp er Jesus som vasker disiplenes føtter. Det må vi tre gjøre for hverandre og deretter i det øvrige kleresiet og for folket.

Bp. Ottar
Vi må sikre ordninger som skal bære det åndelige livet i kirken. Vi har begynt å gi ut tidebønnsbøker, vi skal gi ut liturgiske bøker, og vi skal lage samarbeidsformer i kleresiet og mellom alle i kirken.

Fr. Lauritz
I Viken prosti er vi allerede i gang med å utveksle tjenestegjørende kleresi noen ganger i året.

Bp. Ottar
Vi må tenke rekruttering på flere plan. Vi må skaffe flere prester. Vi må hjelpe folk til å leve misjonerende liv. Vi må være en kirke som bringer folk til Kristus.

Fr. Asle
Vi er et lite fellesskap, men hvert medlem som er på messe og blir sendt ut, har mange kontaktpunkter. Det gjelder at vi ikke bare går i kirken på søndag, men er bevisste kirkemedlemmer hele uka.

Fr. Lauritz
En menighet har medlemmer med forskjellige nådegaver, forskjellig bakgrunn, utdannelser og yrker. De kan gi hverandre mye god støtte og hjelp i tillegg til den sjelesorg de får fra sin prest. Her tror jeg vi har mange kapasiteter som ennå ikke er tatt i bruk. I tillegg til bibeltimer, foredrag og annen opplæring trenger vi samtaler i menighetene for å løfte frem ressursene blant de troende.

Bp. Ottar
Ja, den gode hyrde kjenner sine, og det må vi også gjøre med våre folk. Vi må vite hva folk trenger, noen ganger oppmuntring og støtte, andre ganger oppgaver og utfordringer.

Fr. Asle
Og det gjelder ikke minst for kleresiet. Det er en stor oppgave for biskopen å løfte frem hver enkelt tjenestegjørende og la nådegavene være i bruk.

Samtalen fortsatte med noen betraktninger over bispefelleskapet i Scranton-unionen. Det er lang vei over Atlanteren, og pandemien har innskrenket kontakten til nettmøter. Men nå har Den nordisk-katolske kirke for første gang to biskoper som utgjør et fellesskap, og i august 2022 er det planlagt kirkestevne i Oslo med besøk fra USA.

 

_______________________________

 

Se kirkens messevideo

Du finner messer og andre innslag fra Den nordisk-katolske kirke på Youtube. (Se her.)

 

_______________________________

 

Kart til kirken / Kilevoldveien 26

St.Mikael Kirke

_______________________________

Den nordisk-katolske kirke har fått en ny prest, ny diakon og ny subdiakon!
Begivenhetsrike dager under biskopens visitas i St. Mikael 29/9-2/10. 2022

Ved Mikkelsmess 29. september 2022 ble diakon Erik Matias Parmer ordinert til prest av biskop Ottar Mikael Myrseth. Ordinasjonen fant sted i St. Mikael kirke under biskopens årlige visitas. Vår kirke gleder seg stort over at Erik Matias har stilt seg til rådighet for prestetjeneste hos oss!

Biskop Ottar Mikael talte over Joh 15,9-17: «Likesom Faderen har elsket mig, så har jeg elsket dere; bli i min kjærlighet!» Han holdt frem at Kirken har en hellig orden der Gud Fader er hode for Kristus og Kristus er hode for menigheten. De kirkelige embeter er del av denne orden, men på en slik måte at tjenesten for menigheten og for nesten er det viktigste. Han anbefalte videre å lese «En landsbyprests dagbok» av Georges Bernanos. Prestens kamp i tjeneste og bønn er normalt ikke spesielt gloriøs!

Ordinasjonsliturgien inneholder flere momenter som viser oss prestens særskilte ansvar og forpliktelse. Presten blir betrodd å feire den hellige nattverd og får høre at «han står i Kristi sted, for ved denne tjeneste fullbyrdes de troendes åndelige offer». Han får overrakt prestestolaen som Herrens åk (Matt 11,29) og messehagelen som et tegn på nestekjærlighet. Biskopen salver prestens hender og ber om at Herren må hellige dem slik at «det de velsigner velsignes, og det de innvier innvies». Så blir ordinandens hender bundet sammen, og tankene ledes til Jesu ord til Peter i Joh 21,18. Ved slutten av messen mottar den nyordinerte myndighet til å forlate synder (Joh 20,22-23), og lover lydighet til nåværende og kommende biskoper.

Etter gammel skikk ba så biskop Ottar om få fader Eriks velsignelse, og mange i forsamlingen gjorde det samme.
Etter messen var det kirkekaffe, taler og gaveoverrekkelser. Familien Parmer stilte fulltallig, og av menighetens folk kom det besøk helt fra Vestlandet.

Gleden og festen fortsatte søndag 2. oktober da fader Erik feiret sin første messe med biskopen til stede.
I denne messen ble Ashour Isak innsatt som subdiakon og Anders Beda Hjortaas ordinert til diakon. Biskopen talte gode, rettledende og oppmuntrende ord til begge to og foretok innsettelse og ordinasjon. Ashour Isak kom til Norge som flyktning fra Syria i 2015, og har siden 2016 da han kom til Sarpsborg vært en meget trofast t messedeltager i St. Mikael.

Ashour er 22 år gammel og studerer ved høyskolen i Halden. I St. Mikael har han tjenestegjort som Ministrant, og ble i 2020 innsatt som Akolytt. Under innsettelsen som subdiakon, ble han ikledd tunika og manippel og overrakt kirkens kar som han skal ha ansvar for. Deretter ble han overrakt tekstboken og leste dagens episteltekst som er en del av hans nye tjeneste.

Anders Beda har vært med i St. Mikael kirke helt fra begynnelsen, og har i en årrekke gjort tjeneste som subdiakon. Anders Beda og hans tjeneste er godt kjent av alle i Dnkk. han er en av veteranene for å bruke denne benevnelsen. Under ordinasjons-sermonien ble han ikledd diakonstola og dalmatika som er diakonens liturgiske klær. Deretter ble han overrakt evangelieboken og sang dagens evangelium som er en av diakonens tjeneste-oppgaver. Sammen med den nyordinerte presten gjorde han så alterdiakon-tjeneste i messen. Under kirkelunsjen ble det holdt taler og overrakt gaver.

Vi ønsker Guds rike velsignelse over disse våre kjære tre brødre!

Diakon Håkon Johannes og Fader Tore Andreas

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sarpsborg og Fredrikstad
ST. MIKAEL OG ALLE DE HELLIGE MENIGHET