Kirkeåret:

Treenighetstiden

Jesus talte om at markene var hvite til høst, og at disiplene skulle be høstens Herre drive arbeidere ut i sin høst.

Vi har feiret alle kirkeårets store fester: Jul, Påske og Pinse.
Dette er oppsummert med Treenighetssøndagen. I Faderens, Sønnens og Hellig Åndens navn starter vi det vi kan kalle kirkeårets arbeidstid. Ved sin himmelfart befalte Jesus sine disipler å gå ut i all verden og forkynne det glade budskapet for alle mennesker. Gjøre mennesker til hans disipler, til hans etterfølgere, ved å døpe dem og lære dem alt som han hadde befalt.
Frelsesverket er fullført. Gud steg ned i sønnen Jesus Kristus,
synden er sonet på Golgata, Djevelens makt er ødelagt, og døden er beseiret i oppstandelsen. Helligånden er utgytt til utrustning og kraft, og Herren Jesus er med sine alle dager inntil tidenes ende.

Dette er budskapet vi som kirke skal formidle i liv og lære. Dette er kirkens arbeidsprogram. Gå og fortell:
«Således har Gud elsket verden, at han ga sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,13.)
La meg så tilslutt si med Johan Halmrast: «Mer kunne ei engler begjære, enn gå med så salig et bud.»

Fr. Tore Andreas

 

Se kirkens messevideo

Du finner messer og andre innslag fra Den nordisk-katolske kirke på Youtube. (Se her.)

_______________________________

 

Ashour Isak:
Kirkens nye akolytt
Intervjuet av Tore Andreas Andersen

- Ashour, da du var 15 år kom du sammen med mor, far og en bror til Norge høsten 2015. Kan du fortelle litt om oppbruddet fra Syria og reisen deres?

- Før krigen begynte i Syria i 2011, hadde vi ikke tenkt å forlate hjemlandet vårt. Da krigen satt i gang, var det ikke så farlig for oss som bodde så langt nord i landet. Vi hørte bare at det var uro i staten og folket. Etter et par år begynte situasjonen å bli farligere og farligere. Vi kjente at det ikke var trygd der lenger. Familien min begynte å søke etter et trygt sted vi kunne oppholde oss i, men hvor og hvordan viste vi ikke. Vi bestemt oss for å reise til Libanon, siden der var det tryggere. Derifra startet reisen vår. Reisen i seg selv vil det ta veldig lang tid til å snakke om. Den var rett og slett «forferdelig». Jeg har fått oppleve mye rart gjennom reisen. Blant annet søvnmangel, sult, kulde osv. Det verste av alt var, at vi reise uten å vite hvor vi var der og da, og hvor skulle vi havne? Til slutt endte vi opp i Norge.

- Hvordan synes du at dere ble tatt imot i Norge?

- Jeg synes at det ikke var så bra, fordi da vi kom til Norge ble vi satt inn i en plass fullt av folk i tre dager. Der var det ikke plass til å sove engang. Vi sov sittende i de tre dagene. Den fjerde dagen fikk vi beskjed om at vi skulle gi fingeravtrykk og en del informasjon om oss. Deretter ble vi sendt til et asylmottak. Vi var takknemlige for det mottaket vi fikk. Da kunne vi endelig få hvilt ut etter den lange reisen. Etter hvert begynte vi å tenke, skal vi reise tilbake? Vi ble sittende i asylmottak rundt ett og halvt år. Vi byttet rundt 8 til 9 asylmottak. Hver gang vi skulle flytte, fikk vi samme tanker og følelser som vi hadde under reisen vår. Det var slitsomt å bli minnet på det man hadde opplevd gang på gang.

- Dere kom i kontakt med St. Mikael kirke i 2016. Hvordan opplevde dere å bli mottatt i menigheten?

- Da vi kom i kontakt med St. Mikael Kirke i 2016, var det en lettelse både i kroppen og i tankene. Man kan sammenligne det med en åndelig medisin. Ja, jeg mener det, det var slik jeg og min familie følte det.

- Dere tilhørte Den assyriske kirke i Syria. Hvordan opplever du at vår kirke er i forhold til det du var vant med i Syria?

- Jeg opplever at det er nesten det samme som i den assyriske kirke vi pleide å gå i.

- Lengter du mye tilbake til Syria?

- Selvfølgelig gjør jeg det, men nå er det ikke så mye igjen der lenger. Alle de jeg kjente, blant annet venner og slikt er ikke der lenger. Så nå tenker jeg å bygge meg selv opp igjen, fordi livet stopper ikke på et sted!

- Det er vel til god hjelp at du har så mange av din nærmeste familie her, og at dere nå har kjøpt eget hus?

- Ja, vi prøver å samle oss slik som vi var før. Dette er første steget for å komme i mål.

- Finner du deg vel til rette i Norge i forhold oss innfødte osv?

-Ja, jeg tror det, fordi jeg føler at jeg er på den rette veien som fører til å bli en del av det norske samfunnet.

- Har du opplevd å bli mobbet i Norge fordi du er en innvandrer?

- Nei det har jeg ikke.

- Det var godt å høre! Du har vært og er en meget trofast messedeltager i St. Mikael. Etter hvert har du tjenestegjort som ministrant, og i høst ble du innsatt som akolytt. Kan du si litt om hva troen og tjenesten betyr for deg?

- Troen preger min personlige identitet og den tjenesten jeg gjør forsterker meg på mange områder i livet mitt.

- Du går nå siste året på videregående, og som jeg vet er du meget arbeidsom og gjør det meget bra. Hva er dine planer etter videregående og ditt fremtidige yrkesvalg?

- Jeg tenker å ta en høyere utdanning, slik at den kan sikre meg og min fremtid. Til høsten skal jeg søke på økonomi og administrasjon ved Høyskole i Østfold.

- Hvordan ser du på dette å ha tjeneste i kirken i ditt liv framover?

Jeg er veldig fornøyd med den tjeneste som jeg har nå. Jeg er ikke så opptatt av å stige i tjeneste, men jeg er opptatt av å gi det beste av meg selv.

- Hjertelig takk for dette Ashour. Det var veldig fint å høre. Vi er veldig glade for at du er kommet til St. Mikael kirke, og setter meget stor pris på deg. Må Herren Jesus Kristus styrke, lede og bevare deg gjennom livet!

 

Aktiviteter

Innsettelse av Akolytt

Syttende søndag etter pinse, 27.09.20, foretok vår valgte biskop Ottar Mikael Myrseth en høytidelig akolyttinsettelse av Ashour Isak. Ashour, født i 2000, er assyrer og kom til Norge som flyktning fra Syria sammen med sin familie i 2015.
Siden 2016 har de funnet sitt åndelige hjem i St. Mikael kirke. Ashour går nå siste året på Greåker videregående skole.

Siden 2018, har Ashour gjort tjeneste som ministrant (medhjelper) i kirken. Det har tatt tid med å få ordnet hans medlemskap i Den nordisk-katolske kirke, men nå er dette i orden. Det er meget gledelig at det nå kunne foretas en formell innsettelse av ham til tjenesten.
Akolytt er en gammel tjeneste i kirken. Grunnbetydningen av ordet er ledsager/tjener. Akolytten har som hovedansvar å tenne alterlysene og de øvrige kirkens lys. Videre har han ansvar for at elementene til nattverdfeiringen er på plass. Som Akolytt skal Ashour ved subdiakonens fravær og når det kreves bistå presten og diakonen.
Ashour viser stor iver og trofasthet i sin tjeneste, og er ved hele sin væremåte til stor velsignelse og glede for vår menighet. Vi takker Gud for Ashour og ber om velsignelse over ham
og hans tjeneste i kirken.

Fr. Tore Andreas

 

Messefeiringen

Nattverdsgudstjenesten er det grunnleggende i menighetens virksomhet og liv. Her kommer Gud selv til oss, gjennom Jesus Kristus. Dette mysterium bærer i seg hele grunnlaget for vår tro.

 

Biskop elect, fr. Ottar Mikael
Intervjuet av Erik Matias Parmer

- Kjære biskop elect, fr. Ottar Mikael. Kan du si litt om din oppvekst og bakgrunn?
Kampen for tilveret fekk eg lære som son til ein søndagsskulelærar på eit småbruk med geiter, hesjing, traktor og naust. Og med tre generasjonar i huset til eg var 12 år. Men langt frå kyrkje, så barnelærdomen vart henta på bedehuset. Eit år som utvekslingsstudent i USA vekte politisk engasjement. I studietida møtte eg tidleg eit høgkyrkjeleg miljø som sette preg. Eg lærte å be tidebøn, verdsetje liturgi og teologi.

- Vi har merket at ditt språk f.eks. i lectionariet er på nynorsk. Språket er en viktig del av din identitet?
Absolutt. Målet hennar mor er ein del av ryggmargen og identiteten min. Mi erfaring frå administrativt arbeid er også at nynorsk-brukarar flest kan gjere seg betre forstått på bokmål enn bokmålsbrukarar vanlegvis kan på nynorsk. Så eg trur vi er ein verdifull minoritet i samfunnet.

- Har du under studietiden eller senere fordypet deg i noe bestemt emne?
Arbeidet med ei oppgåve om vedkjenningsdanninga i den eldste kyrkja vekte interesse for oldkyrkja og kyrkjefedrane. I prestetenesta hadde eg ein lengre studiepermisjon og fordjupa meg i kyrkjekunst. Som kyrkjelydsprest erfarte eg tidleg kor viktig det liturgiske livet er, og dermed vart liturgihistorie ei interesse.

- Hva er det som gjorde at du ønsket å konvertere til å bli katolikk, og i gammelkatolsk tapning?
Utover på 1990-talet erkjente eg at endringane i Den norske kyrkja bort ifrå hennar eigen grunnvoll, var komen til ’point of no return’. M.a. gjekk det opp for meg at han som på 1970-talet ordinerte meg til prest i Dnk umuleg kunne kjenne seg att der lengre, og ikkje kunne ha blitt biskop idag. For å kunne ha ei framtid som truande og prest, trengte eg difor alternativ. Eg var den tida aktiv i Samråd på Kirkens Grunn, og vår søkjing etter alternativ førte oss i kontakt med ei gamalkatolsk kyrkje i USA og ein biskop som ville ta ansvar for oss. Der var svar på våre spørsmål og brikkane fall på plass. Eg lærte fort å verdsetje den gamalkatolske identiteten som både strekkjer seg etter den udelte kyrkja si tru og hevdar kyrkjeleg fridom frå både statleg overstyring og usunn sentral kyrkjemakt.

- Du har skrevet litt om at vi trenger helter, og at vi bør se til helgenene.
Er det en bestemt helgen eller kirkefader du setter særlig høyt, og i så fall hvorfor?
Athanasius, biskop i Alexandria på 300-talet er ein kyrkjeleiar eg set høgt. Han stod støtt i den arianske striden om Kristi person og forsvarte den nikenske trua. Han var urokkeleg i møte med politisk press og betalte dyrt for sitt engasjement. Dessutan løfta han fram ørkenfedrane som åndelege rettleiarar.

- Er det noen person i vår egen tidsepoke som særlig har inspirert deg?
Prestekolleger som i fyrste generasjon av Den nordisk-katolske kyrkja ofra løn, karriere, omdøme og tok store personlege omkostningar for det dei trudde var rett og sant. Dei er åndelege heltar det står respekt av. Og det vil gro i deira spor. Sjølv slapp eg billeg frå overgangen.

- Vår liturgi er preget av farverikt tøy, røkelse, lys, prosesjoner, resitativisk sang. Det er inspirerende for mange og fremmed for andre. Vil du si at det er en slags teater? Hvorfor/Hvorfor ikke?
Ja, det er eit teater. I kvar messe vert vi deltakarar i det kosmiske drama om mennesket og maktene. Kyrkjelyden vår tilbed og lovsyng samstemt med dei himmelske skarane. Vårt teater er ikkje for eit publikum, men vi er medaktørar i det drama der Guds lam som ber verdsens synd vert tilbedt og æra som sigerherren over synda og dødens makt. Frelsa gjeld oss med hud og hår, sansar og sinn, kropp og sjel. Dette må prege vårt liturgiske liv, som difor gjer seg bruk av fargar og harmoniar, lukter og syner. Det vakre står i det gode og det sanne si teneste.

- Coronaviruset har satt en demper på samlinger i kirken. Kan du si noe om de problemer og nye muligheter dette har medført siste år for deg og kirken?
For mange har pandemien sett både arbeid og familie i spel. Slike må vi rette ei utstrekt hand til. Men for alle har tida med lockdown også gitt nye høve til retrett og refleksjon, fordjuping og fornying. Denne tida har også vore eit ’memento mori’, ei påminning om døden. Det er nyttig og nødvendig å tenkje tanken på sin eigen død.

- Hva er dine tanker om hva vi som kirkesamfunn kan gjøre for å nå flere?
Fyrst må vi slutte heilhjarta opp om kyrkja. Menneske som går på kyrkjeveg, som talar vel om kyrkja si og er ærleg glade for henne, er eit enormt evangeliserings-potensial. Kyrkjemedlemane er kyrkja si kontaktflate med omverda. Dagleg møter vi vener, familie, kolleger, naboar. Kvart møte på gatehjørnet, i sofakroken, over hagegjerdet og arbeidsbenken er avgjerande.
Rundt oss opplever vi at Gud meir enn før er mest til pynt. Difor gjeld det at vi er synlege og nærverande som fellesskap. Fyrst og mest gjeld det i messefeiringa. Men også i det offentlege rom må vi stå fram. I sosiale medier. I debattspalter. Apostelen skriv at Anden og vatnet og blodet vitnar om Kristus, og den som trur på Guds son har vitnemålet i seg. Det må vi leve etter.

- Kan du si noe om det er forhold eller utfordringer som vi i vår kirke internt og som enkeltlemmer bør arbeide mer med og bruke mer tid og fokus på?
Vi er ei ung kyrkje som står i ein lang tradisjon. Alle vi som er konvertittar treng å bruke tid og tankar på å utdjupe og konsolidere vår tru og praksis som katolske truande. Det handlar om slikt som å verdsetje og bruke regelmessig dei heilage sakramenta, søkje innsikt i ’den udelte kyrkja si tru’, ikkje ta kyrkja si for gitt som eit offentleg tilbod men slutte opp om og ta ansvar for henne og aktivt søkje etter sine nådegåver og tenesteoppgåver.
Vi må som kristne også i stadig større grad innstille oss på å leve som minoritet i samfunnet. Ikkje lenger kan vi ta for gitt at kulturen vi lever i, gir oss støtte, motivasjon eller rom for det vi trur. Så lenge vi vert tolt, må vi glede oss over det. Men vi treng å førebu oss på trongare tider.

- Er det noe du vil tilføye som jeg ikke har stilt spørsmål om?
Fleire stadar i landet har vi små trusfellesskap, nokre er på veg opp og andre står så vidt på eigne bein. Det er meir krevande å vere få enn å vere mange, og det er ei viktig bøneoppgåve og eit kall å hjelpe desse til å bli fleire og å rekruttere nye diakonar og prestar til teneste.

Takk for at du stilte opp til intervju, og har gitt oss dine gode refleksjoner. Vi ønsker deg til lykke med din gjerning og håper at bispevigselen nå kan gjennomføres til høsten uten ytterligere utsettelse.

  Nyhetsbrev

Ny tidebønnbok ankommet!

I en fin og hendig bok presenteres bønnene fra Agnar Sandviks bok fra 1948, Norsk Tidebønn - La oss alle be, med noter.

Ingrid Gjertsen og undertegnede har gjennom flere år arbeidet med å tilpasse gregorianske melodiformler, antifoner og hymner til bønnene i Sandviks bok. Dette arbeidet har nå munnet ut i en praktisk bok med fire tonesatte tidebønner til hver dag i uken. Det er Davidssalmer, hymner, bibeltekster, nytestamentlige cantica og forbønner. Kveldsbønnene hadde Sandvik selv funnet toner til og her har også de øvrige bønnene fått melodier fra samme tradisjon – den gregorianske – og fra norsk folketonetradisjon.

Prøveheftene vi har brukt hittil i kirken og på samlinger i hjemmene, blir nå byttet ut med en splitter ny bok med alle ukens bønner samler på ett sted.

Ikoner malt av Ove Grant Svele pryder sidene innimellom og taler til oss på sin måte.

Boka selges for kr. 250,- og anbefales på det varmeste.

Anne Gunn Pettersen

 

Håkon Johannes Andersen:
Kirkens nyeste subdiakon
Intervjuet av Lauritz Pettersen

- Først, Håkon, til lykke med vigslingen til subdiakon 2. s i advent!
-Tusen takk!

- Det skjedde i Bergen ved biskop elect?
- Ja, det var en god ordning nå i corona-tiden. Det er noe fremtidsrettet ved å bli tatt hånd om av vår kommende biskop, som allerede administrer oss. Til gjengjeld er det St. Mikael menighet som tar hovedansvaret for den praktiske og liturgiske opplæringen.

- Ja, du er et spennende bekjentskap og opplæringen vil nok kunne gå begge veier, din kompetanse tatt i betraktning! Kan du si litt om deg selv og din bakgrunn – du er østfolding?
- Jeg er født i Drammen, men har vokst opp i Rygge. Min Østfold-tilknytning i mer kvalifisert forstand er en mormor fra Tune og en bestefar fra Fredrikstad. Familien på mammas side har vært feriegjester på Herføl på Hvaler i snart fire generasjoner. I tillegg gikk jeg videregående på musikklinja på Greåker og sang i Borg Bach-kor hos Guttorm Ihlebæk fra jeg var 17 år.

- Altså vaskeekte østlending! Morsomt at du har gått musikklinja på Greåker, selv har jeg undervist 16 år på samme linje, men andre steder! Men nå har du vært medlem i DNKK vel to år. Hvordan kom du i kontakt med DNKK?
- Jeg hørte første gang om DNKK fra Birgit og Lars Lundheim i Trondheim. Birgit er min kusine, og Lars begynte å fortelle meg om gammelkatolisismen da han selv forberedte seg på å konvertere. Senere oppdaget jeg et intervju med Eli og Guttorm Ihlebæk på baksiden av Vårt Land. De fortalte at de var blitt medlemmer av St. Mikael menighet og gledet seg over det. Da dro jeg dit for å treffe dem og opplevde en flott messefeiring og meget vennlige mennesker som fristet til flere besøk.

- Det tyder på et veloverveid valg! Hva tenker du blir det viktigste i din tjeneste, og hvor blir du mest å se som subdiakon?
- Så lenge jeg er student i Bergen er målet å delta på messene og andre kirkelige arrangementer der. De andre helgene regner jeg med å reise til Østlandet. Jeg vet ikke om det går an å rangere de forskjellige oppgavene og tjenestene. Vi deltar heldigvis i den samme messen uansett hvilke spesialoppgaver vi har.

- Du er også kantor. Legger subdiakonvigslingen bånd på deg i så henseende?
- Nei, her gjelder det bare å kombinere så godt som mulig. I Bergen har jeg inntrykk av at de ønsker mest mulig kantortjeneste, og så kan jeg lese epistelen og delta med røkelsen under evcharistibønnen. I St. Mikael er vi heldige som har en fast, faglært kantor og en dedikert subdiakon. Da holder det at jeg er vikar etter behov. I tillegg vil jeg gjerne fortsette med å spille i Oslo av og til.

- Du studerer i Bergen i år. Framtidsplaner?
- Den største utfordringen på kort sikt blir å komme i fast jobb igjen til høsten! Det er nesten uforsvarlig privilegert å ha et helt år fri bare for å studere. Og jeg kommer til å ha flere studieprosjekter som jeg ønsker å fortsette med på fritiden.

- Hvordan ser du på kirkens kår anno 2020 her til lands og videre?
- Ved innsettelsen som subdiakon fikk jeg boka «Live Not by Lies – A Manual for Christian Dissidents» av Rod Dreher i gave fra biskop elect Ottar Mikael. Han har tidligere uttalt at den bare er for folk med sterke nerver, men at den inneholder nødvendig beredskap for kommende tider. For oss i DNKK håper jeg at vi kan skaffe oss større kontaktflate utad i tiden fremover. Gammelkatolisismen er en altfor godt bevart hemmelighet i Norge. Kanskje vi kan stikke nesa fram under jubileet for Hans Nielsen Hauge neste år? Eller under Olsok?

- Takk for nødvendige påpekninger og gode idéer, og lykke til med tjenesten! Vi er glade for å ha deg på laget både her i St. Mikael og nasjonalt, og regner med at du vil bidra med innsikt både her og videre ut i framtiden.

 

 

 

Siste oppdatering: 05-Jun-2021

Messer framover i St. Mikael

Høymessene begynner kl. 11.00

Messeliste 2021

 

________________________________....

.Julen i kirken

_________________________________

.......

Tidligere aktiviteter

 

Årsmøtet 14.mars 2021.

I år fikk vi i motsetning i fjor avholdet vårt årsmøte på den datoen vi hadde bestemt. Imidlertid var dette på hengende håret, da det var like før det kom mye strengere smitteverntiltak. Det var ikke så mange av menighetens medlemmer som deltok, men vi var beslutningsdyktige.

Årsmøtet forløp på vanlig måte. Sognepresten ønsket velkommen, og overga ordet til fr. Lauritz som ledet møtet på en god og effektiv måte. De på forhånd utsendte rapporter, arbeidsplaner, regnskap og budsjett ble gjennomgått. Alt ble godkjent og vedtatt med noen små endringer og tillegg.
Medlemmer til menighetsrådet som var på valg, var Eli Brandt Ihlebæk og Tor Arne Mørkved. Begge ble gjenvalgt for en ny periode.

2020 ble et meget spesielt og uvanlig år. Koronapandemien og alle smitteverntiltakene gjorde at messedeltagelsen ble dårligere enn vanlig. Til tross for dette har givergleden i menigheten holdt seg. Det vanlige takkofferet og givertjenesten hadde økning i 2020. Det eneste som hadde litt nedgang var ofringene til misjonsprosjektet. Dette gikk derimot ikke ut over vårt bidrag til biskop Thomas, da vi har bevilget et fast beløp.
Ved årsmøtet i 2020 så vi ikke for oss at pandemien også skulle fortsette til årsmøtet i 2021 slik som den har gjort. La oss være frimodige og legge kirken og oss alle frem for Gud i bønn.

Fr. Tore Andreas

 

Avskjedshelg med biskop Roald Nikolai

Helga 7. og 8. mars besøkte biskop Roald Nikolai St. Mikael for siste gang som biskop for menigheten. Ny biskop blir etter planen konsekrert i april. Kona (og faste medhjelper!) Kirsten var også med.
Lørdag holdt biskopen foredrag med tema «Kristi oppstandelse og vår». Han gikk gjennom de ulike tekstgruppene som omtaler emnet. Etter foredraget var det kaffeservering og samtale omkring emnet. Samlingen ble avsluttet med vesper.

Søndag var det messe der biskopen holdt preken over teksten om kvinnen i fariseeren Simons hus. Etter messen var det kirkelunsj med marsipankake. (Kaka hadde bilde av biskopen med hyrdestav!)

Biskopen fortalte litt om hvordan NKK fikk kjøpt bygning og tomt og litt om oppussingen. Til slutt takket soknepresten biskopen og gaver og blomster ble overrakt biskopen og Kirsten.

Tor Arne Mørkved

 

Messe i Verne klosterruin

Søndag 19. august hadde St. Mikael menighet i Fredrikstad og St. Johannes Døperen menighet i Oslo satt Gud og hverandre stevne i Rygge.
På samme måte som sist vi hadde messe her opprant dagen – for å si det med sogneprest Tore Andreas – med et velsignet vær. Folk fra mange steder i Østfold og Oslo var samlet i skyggen av de høye trær. Trærnes beboere sang med!

Subdiakon Anders B Hjortaas hadde medbragt og rigget til alter og alt som trengtes for tjenesten på uklanderlig vis. Folk hadde medbragt mat og stoler. Konservator Mona Beate Buckholm Vattekar ga en utmerket innføring i stedets kirkelige og politiske historie. Stedet er en viktig del av norsk historie!

Vi håper vi kan komme tilbake om ikke for mange år. Det hviler en Ånd over stedet, som Buckholm Vattekar så riktig påpekte.