++ Hovedside

++ Aktiviteter

++ Bilder

++ Kontakt

++ Dnkk

++ Bergen

++ Oslo

++ Trondheim

+ + Ålesund

++ Seter Gård

++ Arkiv

++ Blogg

++ facebook

 

Kirkeåret:

Treenighetstiden

Ved kirkeårets tre store fester; julen, påsken og pinsen har vi feiret at Gud har stadfestet en ny og bedre pakt med menneskene.

Vår relasjon til den treenige Gud er personlig. Hans vesen er kjærlighet og rettferdighet. Faderen elsker Sønnen og Sønnen lovsynger Faderen i Den Hellige Ånd. Gud har skapt mennesket i sitt bilde til å ha samfunn med seg, men mennesket Adam valgte sin egen vei. I tidens fylde sendte Gud sin sønn Jesus som innstiftet en ny pakt da han tok på seg våre synder på korset og vant over døden ved oppstandelsen på påskedag. Da Gud sendte sin Hellige Ånd over apostlene på pinsedag, ble kirken gjort i stand til å være Guds rike på jord.

I treenighetstiden er fokuset på det kristne livet. Det er ikke et spørsmål om gjerninger, men et spørsmål om å leve ved Ham, med Ham og i Ham, Kristus. Paulus beskriver relasjonen til Gud som at Kristus er kirkens hode og vi er lemmene. Den nye pakten er også beskrevet som et ekteskap hvor Jesus er brudgommen og kirken er bruden. Det innebærer en gjensidig avhengighet.

Det kristne livet er fylt av tilbedelse, lovsang og takk til Gud. I misjonsbefalingen sier Jesus at alle mennesker gjennom den kristne kirke skal ha mulighet til å ta stilling til evangeliet, de gode nyhetene om frelsen i Jesus Kristus og fred med Gud, vår Far.

Vi skal se nærmere på noen av søndagene og de særlige festdagene i treenighetstiden.


St. Hans 24. juni

Johannes Døperens fødselsdag er 6 måneder før Jesu fødsel, når året er på det lyseste. Johannes ble født som et resultat av Guds svar på foreldrenes bønn. Han var forløperen, som det står i Johannesevangeliet, han skulle rydde Herrens vei og gjøre hans stier jevne så folket kunne ta imot Guds rike når tiden var inne. Johannes vidnet om lyset; han pekte på Jesus som den som bærer bort verdens synd. Johannes er derfor ved siden av Maria kirkens største forbilde, og leder oss til å gå ut med det glade budskap om at Guds rike er nær.

Guds bud, loven, er ikke opphevet, men de er oppfylt av Jesus. Det som før fremstod som et uoppnåelig krav til oss om gjerninger i egen kraft, er nå fylt av et løfte, og Guds Hellige Ånd kommer oss til hjelp. På 19. søndag etter pinse er teksten - Det store budet: Du skal elske Herren Din Gud av alt ditt hjerte, av all din sjel og av all din forstand og du skal elske din neste som deg selv. Å elske Gud av alt vårt hjerte gjør vi når vi overgir oss helt til ham. En overgivelse til ham som er god fordrer også at vi er lydige mot Ham og Hans ord.

16. søndag etter pinse handler om liljene på marken som ikke strever og ikke spinner, men er bedre kledd enn Salomo. – Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut – 1. Joh. 4, 18. Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut; for frykt har straffen i seg; men den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.

Flere av tekstene i søndagene etter pinse, for eksempel på 3. søndag om det store gjestebudet i Lukas kap. 14 og på 4. søndag om den fortapte sønn i Lukas kap. 15, omhandler at alle mennesker er innbudt til å få del i Guds rike, og Gud holder i kjærlighet trofast ved sitt løfte, men vi på vår side må ta imot, vi må vende om fra vår egen vei og komme hjem til ham, og veien går gjennom Jesus.

Vår etterfølgelse av Jesus. Å ta imot innebærer at vi lar også prege, slik at våre hjerter blir fylt av ham. Da kan vi takke Gud for det vi har fått bli i ham, og derved kan vi bedre se og hjelpe andre. 12. søndag etter pinse handler om tollerens ydmyke selverkjennelse og fariseerens selvtilfredse bønn. 5. søndag handler om å se bjelken i vårt eget øye før vi kan se klart og ta ut flisen av vår brors øye. 9. søndag handler om at en god frukt kommer fra et godt tre.

Vi har gått fra trelldom under våre synder til å bli virkelig fri. Jesus har all makt, han forlater synd i samme åndedrag som han helbreder for sykdom. Vi har grunn til å rette takken til ham som har gitt oss livet og fortelle andre om det. Vi som er blitt tilgitt og fri fra all skyld, vi skylder å tilgi vår neste. 13. søndag handler om den døve som får hørselen og talen tilbake, og 15. søndag handler om de 10 spedalske som ble renset, men bare én kom tilbake til Jesus for å takke. 23. søndag handler om den hårdhjertede tjeneren som var uten nåde selv om han først hadde fått ettergitt all sin ufattelige gjeld.

Særlige festdager:

Persok 29.juni. – Vi feirer de to store apostlene Peter og Paulus på samme dag, aposteldagen. Peter og Paulus er to sentrale vidner om Jesu frelsesverk, og det er apostlenes lære som er tradert til oss. Denne dagen feires Kirkens enhet som bygger på den apostoliske suksesjon og de kanoniske skrifter.

Olsok 29.juli – St. Olav, Kongen som var vidne for troen på Kristus, hans verk seiret da han tapte og døde, og Norge ble kristnet.

Kristi forklarelsesdag - 6. august. På forklarelsens berg får Den treenige Gud et utrykk. Faderen herliggjør Sønnen. I en sky av lys ser disiplene Jesus som han er. Lyset er Den Hellige Ånd, Herrens herlighet, slik Peter Halldorf uttrykker det i boken ”Hellig år”. Kristi forvandling er menneskets forvandling. I pinsen har Den Hellige Ånd tatt bolig i menneskene for at det skal bli Guds bilde i verden.

Mikkelsmess 29.september

På Mikkelsmess feirer vi erkeengelen Mikael som er kirkens beskytter. Englene står innfor Guds trone og lovsynger ham. De er tjenende Ånder som hjelper menneskene og utfører Guds vilje. Slik er de både vårt skjold og verge og vårt forbilde i sin tjeneste for Gud.

Diakon Erik Matias Parmer

 

Den nordisk-katolske kirke

Messefeiringen

Nattverdsgudstjenesten er det grunnleggende i menighetens virksomhet og liv. Her kommer Gud selv til oss, gjennom Jesus Kristus. Dette mysterium bærer i seg hele grunnlaget for vår tro.

Aktiviteter

Prostebesøk 5. Mai. 2019

Prost Asle Ambrosius Dingstad besøkte St. Mikael på ”hyrdesøndagen”, 3. søndag i påsketiden. Under kirkelunsjen ga han de tilstedeværende en innføring i sammenhengen mellom Kristi oppstandelse og det å forkynne han som Herre (2 Kor 4).

Kirkens eldste bekjennelse er nettopp Jesus er Herre (Fil 2). Gud har selv gitt ham det navn som er over alle navn. Etter korsets fornedrelse er han høyt opphøyet over alle navn.

Å forkynne Kristus, er ikke først å fremst å preke. Kristen forkynnelse er å proklamere, å rope: seieren er vunnet! Det proklameres i alle tilværelsens lag - mot helvedes dyp og til den syvende himmel. Og det skjer i hver messe, hvor påskens drama fullbyrdes. Derfor sies det der: ”Så ofte dere eter av brødet og drikker av kalken forkynner dere Herrens død til han kommer.”

Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære! Han er Herre i og over kirken, som er hans folk, framholdt prosten. Hva skulle kirken forkynne om det ikke var for Kristi seier over døden!

Hva betyr dette da for kirkens prester og for folket, det kongelige presteskap:
Kort fortalt:

- Det er ingen grunn til mismot! Han er oppstanden og går foran oss i oppgavene.

- Vi bruker ikke knep eller overtalelseskunster, men anbefaler sannheten til ethvert menneskes samvittighet.

- Evangeliets innhold er gitt en gang for alle. Oppstandelsen bekrefter korsets gyldighet. Det er en Guds kraft til frelse.

- Det som skjer er Guds eget verk. Vi forkynner ikke oss selv, men Kristus som Herre.

- Derfor er ikke ytre trengsel eller menneskelig svakhet til hinder for evangeliet. For dersom vi ”bærer Jesu død på vår kropp skal også Jesu liv bli synlig ved den”, framholdt prosten med henvisning til apostelen, før han avsluttet: ”For vi vet han som oppreiste Herren Jesus, skal også oppreise oss sammen med ham og føre oss fram til seg sammen med dere.” Alt skjer til Gud Faders ære.



Biskopens foredrag

Onsdag 3. april kl.18.00 hadde vi besøk av vår biskop som holdt det annonserte foredraget: «Den kristne bønnens egenart.»
Biskopen innledet med at dette med bønn er avhengig av hvilket gudsbilde man har. Han brukte eksempler fra andre religioner som buddhisme, islam og jødedom.
Det som skiller jødisk og kristent gudsbilde fra disse andre, er troen på at Gud er en person som vi kan henvende oss til. En Gud som hører bønner og som kan endre sin beslutning. Abraham forhandlet med Gud når det gjaldt ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra. Dette gjorde Abraham ved å påminne Gud om hans nåde og kjærlighet. Bønnen innen jødedommen utviklet seg slik, at man henvendte seg til Gud som Abrahams barn, de nærmest ba i sin far Abrahams navn. Dette kan sees på som et forbilde på dette som kommer med kristendommen, vi ber i Jesu navn. Senere ble det slik innen jødedommen at man kunne tilbe Guds navn. Moses spurte om Guds navn ved den brennende busken.
Det som i kristen bønn bryter totalt også med det jødiske gudsbildet er at Jesus kaller Gud sin far, ja ikke bare sin, men også vår far. Dette at Jesus kalte Gud sin far var og er helt uhørt for jødene (Joh 5,18). Jesus opprettet en helt ny pakt hvor vi kan be direkte til Faderen i Jesu navn. Som kristne får vi komme frem for Guds nådetrone i Jesu Navn. Vi har fått barnerett og barnekår. Det skiller kristen bønn ut fra alle andre former for bønn, vi ber til en personlig Gud som er vår Far og som hører sine barns bønner. Vi har i Jesus fortrolig samfunn med den Allmektige Gud. Jesus har i bønnen «Fader Vår» tydelig lært oss dette. I tillegg kommer også Helligånden oss til hjelp i vår bønn og går i forbønn for oss med usigelige sukk.

Fr. Tore Andreas

 

 

 

 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Siste oppdatering: 21-Jun-2019

Messer framover i St. Mikael

Høymessene begynner kl. 11.00

Messeliste 2019.

02.06. 7. s. i påsketiden.
Esek 36,22-28; 1 Pet 4,7-14; Joh 15,18-16,4

09.06. Pinsedag.
1 Mos 11,1-9; Apg 2,1-21; Joh 14,23-31.

16.06. Trinitatis.
Jes 6;1-8; Rom 11,33-36; Joh 3,1-15.

23.06. 2. s. e. Pinse.
1 Mos 15,1-6; 1 Joh 4,16-21; Luk 16,19-31

30.06. 3. s. e. Pinse
Jes 25,6-7; Ef 2,11-22; Luk 14,16-24

07.07. 4. s. e. Pinse
Mika 7,18-20; 1 Tim 1,12-17; Luk 15,11-32

14.07. 5. s. e. Pinse.
2 Sam 12,1-7; Rom 2,1-4; Luk 6,36-42

21.07. 6. s. e. Pinse.
1 Kong 19,11-21; 1 Kor 1,18-25; Luk 5,1-11.

________________________________....

.Julen i kirken

_________________________________

.......

Se kirkens messevideo

 

Tidligere aktiviteter

Messe i Verne klosterruin

Søndag 19. august hadde St. Mikael menighet i Fredrikstad og St. Johannes Døperen menighet i Oslo satt Gud og hverandre stevne i Rygge.
På samme måte som sist vi hadde messe her opprant dagen – for å si det med sogneprest Tore Andreas – med et velsignet vær. Folk fra mange steder i Østfold og Oslo var samlet i skyggen av de høye trær. Trærnes beboere sang med!

Subdiakon Anders B Hjortaas hadde medbragt og rigget til alter og alt som trengtes for tjenesten på uklanderlig vis. Folk hadde medbragt mat og stoler. Konservator Mona Beate Buckholm Vattekar ga en utmerket innføring i stedets kirkelige og politiske historie. Stedet er en viktig del av norsk historie!

Vi håper vi kan komme tilbake om ikke for mange år. Det hviler en Ånd over stedet, som Buckholm Vattekar så riktig påpekte.

 

 

Kart til kirken / Kilevoldveien 26

St.Mikael Kirke

Messens oppbygging

All jorden skal tilbe deg og lovsynge deg, de skal lovsynge ditt navn. (Sal 66)

Vi presenterer fremover viktige sider ved høymessen. Hva er ”hensikten”? Hvor kommer leddene fra? Hva betyr de? Hvordan er de brukt, utformet før og nå? Vi vil gå litt inn på hvorfor vi gjør som vi gjør. Det konkrete og fysiske ”språket”, bildene, sangen og musikken kommer vi også inn på. Men uansett hvor godt vi måtte skrive: Messen er ikke teori og historie – den lever og må erfares, leves og bes skal vi virkelig kunne fatte noe av høydene og dybdene den rommer.

Del 2: Sangen i messen - kort historikk
Lyden


Menneskets lyduttrykk starter med fødselsskriket, og ender med det siste sukk. Babyens ukontrollert «lalling» er en urlyd som kultiveres til sang og tale. Risting med rangle er den første «instrumentlyd». Mennesket har alt dette å spille på når det uttrykker seg. Ikke minst i religiøs sammenheng tas alle språkmidler i bruk. «Sterke bevegelser synger», er det sagt. (Når jeg i fortsettelsen bruker «sang», kan det også innbefatte «musikk»).

Gammeltestamentlig tid

I urhistorien leser vi om tre stamfedre, en for jordbruk, en for industri og en for sang, Jubal. Jødene utviklet et rikt kultisk liv der sangen var sentral. I liturgiske festtog var det ordnede opplegg for musikkutøvelsen: «Sangere går foran, bak går de som spiller harpe, i midten unge jenter som slår på tromme» (Ps. 68,26). Salmenes bok er et uttrykk for sangens grunnleggende plass i liturgien. Når templet er bygget, blir dette enda større anlagt (1. Krøn. 15-16). Sangen utøves ikke bare estetisk, den er en åndelig tjeneste. Men vi vet lite om hvordan den lød.

...(Kong David)

Synagogen ble det andre liturgiske rommet, kanskje allerede fra jødenes eksil til Babylon (586 f. Kr.). Utøvde man sang der?

(Jødisk recitasjonsnotasjon. Kilde: Wikipedia)

Nytestamentlig tid og deretter

Jesus vokste opp med både tempel og synagoge. Evangeliene gjengir ikke ord om sang fra hans munn, (se dog Mt 11,17 - Lk 7,32). Men han og disiplene «sang lovsangen» (Mt 26,30). Det kan ha vært Ps 113-118. Dersom salmene ble sunget responsorialt (se nedenfor), kan det ikke utelukkes at Jesus var forsanger. Noen mener at det ikke ble sunget i synagogen i eldre tid, men at tekstene ble lest på en messende måte. Men i de første kristne menigheter finner vi tydelige vitnesbyrd om sang, og alt tyder på at dette er overtatt fra synagogegudstjenesten. (1. Kor 14,26 – Kol 3,16). Sangene kan ha blitt ledsaget av strengeinstrumenter. Det ble sunget fra Salmenes bok og trolig fra både GT-lige og NT-lige sanger (cantica). I NT finnes det også hymneliknende tekster som kan ha blitt sunget. På 300-tallet fikk man nydiktede hymner, ofte først laget av vranglærere som ønsket å spre sin lære. Formen skapte dermed mye strid.
Ettersom kristendommen spredte seg, kom det etter hvert impulser fra gresk og latinsk sangpraksis. Denne utviklingen vet vi lite om. Det mangler kilder. Sangen ble overført muntlig.
Den opprinnelige syngemåten av Psalteret var responsorial, versene synges av solist, og alle deltar i et omkved. På 300-tallet, i Antiokia, begynte man å la to kor synge versene i veksling, kalt antifonal. Praksisen spredte seg til vesten på 400-tallet.

Gregor den store (pave 590-604)

Uttrykket «gregoriansk sang» stammer fra ham, ikke fordi han skapte sang, men fordi han regulerte sangen og det liturgiske livet i den stadig voksende kirken. Mange musikalske tradisjoner fantes. Gregor ville samordne. Blant flere sentra skulle Rom bli det ledende, liturgisk og musikalsk. Gregor videreførte en sangskole som fantes fra 400-tallet. Flere slike skoler var knyttet til forskjellige klostre.

(Middelaldermanuskript)

Flerstemmigheten

Mens man i de første århundrene sang enstemmig, begynte man på 800-tallet med flerstemmighet i form av parallellsang. Etter hvert ble det en rivende utvikling, særlig fra 1300 og utover. Bare trenede sangere kunne delta, og menigheten sang bare i enkelte omkved. Kirkeledelsen var ofte bekymret for den tiltagende flerstemmighet, og mente den kunne forstyrre for tekstene. Tridentinerkonsiliet fastsatte i 1562 normer for flerstemmigheten, der komponisten Palestrina ble fremholdt som ideal. Men lekfolket ble passive tilhørere til en stadig mer innviklet sang.

.(Spansk praktverk fra 1500-tallet)

Reformasjonen

Utviklingen snudde på 1500-tallet. Calvin startet gjendiktning av hele psalteret, som var på prosa, til salmer med vers på rim (poesi), og med enkle, rytmiske melodier. Så kunne vanlige folk igjen være med å synge de bibelske salmene. Luther ble begeistret og bidro f.eks. med Ps 46 til «Vår Gud han er så fast».

(Luthers manuskript: Vår Gud han er så fast en borg)

Luther utarbeidet også en liturgi på tysk, Deutsche Messe (tysk messe). Her ble de 5 ordinære ledd i messen, som før ble sunget på gregoriansk prosa, gjendiktet til poesi.
(Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus, Agnus Dei). Derav navnet «salmemessen». Trykkekunsten gjorde det mulig å spre de nye salmene på flyveblader. Og salmebøker ble trykket. Den første i Danmark/Norge er Thomissøns fra 1569
.


Ortodoksi, pietisme, opplysningstid, romantikk, nyere tid

Hver av disse epokene har innenfor dansk/norsk lutherdom hatt sine liturgiske reformer, profilerte salmediktere og nye salmebøker. I Norge har tendensen fra slutten av 1800-tallet gått i retning av tilbakevending til prosamessen, i stadig nye reformer. Sanglig sett har det kommet inn nytt stoff fra den anglikanske kirke, nordisk vekkelsestradisjonen og den tredje verden.

Den romersk-katolske kirke etter reformasjonen

Kirken samlet seg til en motreformasjon med et konsil i Trient (1545-1563). Et nytt Missale ble utarbeidet. Det fikk ikke særlig betydning for sangen. Det 2. Vatikankonsil (1962-65) førte til åpning for liturgi og sang på folkespråkene.
I Norge utga romerkirken en egen salmebok, «Lov Herren», i år 2000. Her er store deler av den luthersk hymne-arv tatt inn. Den nordisk-katolske kirke bruker både denne og Den norske kirkes salmebok.

Guttorm O Ihlebæk

 

 

Sarpsborg og Fredrikstad
ST. MIKAEL OG ALLE DE HELLIGE MENIGHET